Slik setter bankene boliglånsrenten

Finans Norge er ikke involvert i bankenes beslutninger om fastsettelse av renten. Renten blir fastsatt av hver enkelt bank i et marked preget av sterk konkurranse. Det er også forbudt for banker å gi signaler offentlig om hva de ønsker å gjøre eller ikke gjøre med rentefastsettingen fordi det kan påvirke de andre bankenes beslutninger og således svekke konkurransen. De faktiske rentejusteringer vil derfor alltid komme som en nyhet og vil være basert på en rekke hensyn, ikke bare styringsrenten.

Bankenes inntjening er forskjellen mellom hva banken låner inn penger til og hva den låner ut penger til. Det siste styrer banken helt selv. Men bankene kan ikke endre renten hver dag eller hver uke på eksisterende lån. Bankene er nemlig pålagt en varslingsfrist fra man beslutter å endre rentene, til rentene faktisk endres. Det krever at bankene må tenke langsiktig.

Det er ingen varslingsfrist for å sette renten ned på utlån eller opp på innskudd, det går i kundens favør. Varslingsfristen for å øke utlånsrenten er 6 uker. Varslingsfristen for å redusere innskuddsrenten er 8 uker. I bedriftsmarkedet er det litt andre regler.

Utlånsrentene må settes som en funksjon av innlånsrentene. Og det er normalt en ligning med svært mange ukjente.

1. innskudd fra kunder
2. lån i kapitalmarkedet/markedsfinansiering
3. egenkapital

Innskudd fra kunder og lån i kapitalmarkedet utgjør hovedandelen av bankenes innlån. Fordelingen mellom disse varierer fra bank til bank. Noen banker har høy innskuddsdekning, andre banker har lavere, dermed vil det også være varierende fra bank til bank hvor stor andel av boliglånet som er lånt i kapitalmarkedet.

Innskuddsrenten settes av banken selv i konkurranse med alle de andre bankene.

Kapitalmarkedet er i stor grad styrt av pengemarkedsrenten (kalt Nibor i Norge) pluss et risikopåslag som varierer fra bank til bank, ulike kapitalinstrumenter og løpetider. 

Egenkapitalen er et lovpålagt krav og størrelsen er gitt av myndighetene. 

For innskuddsrentene og bankenes markedsfinansering, er pengemarkedsrenten Nibor svært viktig. Over tid vil det være nær sammenheng mellom endringer i styringsrenten fra Norges Bank, endringer i pengemarkedsrentene, og bankenes innskudds- og utlånsrenter. 

For bankenes finansiering ved utstedelse av sertifikat- og obligasjonslån i kapitalmarkedene, betaler banken pengemarkedsrente med tillegg for et risikopåslag som er fast gjennom hele løpetiden. Når obligasjonene løper ut, må bankene tilbakebetale lånet til obligasjonseierne og låne inn nye penger. Det kan skje at banken må refinansiere i en tid der risikopåslagene er høyere, dermed koster det også mer for bankene. Eller motsatt: Nye lån kan lånes inn i en tid der risikopåslaget er lavere.

I en situasjon med stress i finansmarkedene, vil risikopåslaget svinge mye og tidvis kan det øke. I slike situasjoner kan et rentekutt i styringsrenten fort bli spist opp av et høyere risikopåslag og omvendt.

Dette risikopåslaget varierer avhengig av hvor man er plassert i kreditorhierarkiet. Jo lavere prioritet jo høyere risiko og dermed høyere risikopåslag.

Selv om sammenhengen ikke nødvendigvis er direkte, vil utviklingen mellom styringsrenten, NIBOR og bankenes utlånsrenter henge sammen over tid.

Hovedsakelig er det som nevnt innskudd og lån i kapitalmarkedet som er de viktigste kildene til innlån fra bankene. Men bak hvert lån skal det også stå en lovbestemt egenkapital. Siden egenkapitalen er det første som tæres på om en bank får problemer, er også dette den dyreste delen av en banks finansieringskostnad.

Andelene som er fordelt på de tre kategoriene innskudd, markedsfinansiering og egenkapital varierer fra bank til bank, men alle utgjør ulike kostnader for bankene og danner grunnlaget for utlånsrentene.

For bankene handler det alltid om å gjøre seg opp en mening om hvordan rentemarkedene kommer til å se ut fremover. Et viktig ansvar for bankene er å sørge for en prising av utlån som gjør at vi har et velfungerende bankmarked også fremover. Bankene må sikre at man har en inntjening som bygger en solid bank for fremtiden. Samtidig opererer bankene i et marked der det er hard konkurranse om kundene. 

Det er i underkant av 130 banker i Norge som alle på individuelt grunnlag fastsetter prisen på utlån basert på sine innlånskostnader og hvilket overskudd den må ha for å dekke sine kostnader. Som forbruker er din oppgave å sørge for at den konkurransen blir så hard som mulig ved jevnlig å sjekke om dine innskudds- og lånerenter er konkurransedyktige med hva du kan få i en annen bank.

Bankene lever av forskjellen mellom utlånsrenten og renten som banken må betale for å låne inn pengene (innskuddsrente, rente på markedsfinansiering og egenkapitaleiernes krav til avkastning). Denne forskjellen kalles rentenetto.

Men heller ikke dette er bankens overskudd. Rentenettoen skal dekke bankenes ordinære driftskostnader, slik som lønn, husleie og drift av IT-systemer. Bankene må også investere i utvikling av nye løsninger, betale skatter og avgifter, og ta høyde for tap på utlån. Etter at bankens kostnader er betalt, fremkommer overskuddet som tilfaller aksjonærene/egenkapitalen. Dette kan enten holdes tilbake i banken for å bygge en enda mer solid bank, eller utbetales som utbytte til aksjonærene.

Over tid har det vist seg at avkastningen som tilfaller eierne i bankene, om lag har vært på nivå med avkastningen eiere av andre typer næringsvirksomhet får.