Spørsmål og svar om lånegantiordningen

Grunnlaget for ordningen er lov av 24.03.20 om statlig garantiordning for små og mellomstore bedrifter. Forarbeider er Prop. 58 LS (2019-2020), Innst. 201 L og Lovvedtak 59-61 (2019-2020).

Loven ble sanksjonert i Kongen i Statsråd 27.03.20.

Utfyllende forskrift til loven som er utarbeidet av Finansdepartementet, ble vedtatt 27.03.20. Forskriften har to vedlegg. Vedlegg 1 inneholder nærmere definisjon av hvilke bedrifter som kan få lån under garantiordningen. Vedlegg 2 er en konkret liste over fordelingen av garantirammen mellom de enkelte finansforetakene. ESA-komiteen har også godkjent ordningen i samsvar med EUs statsstøtteregler. ESAs uttalelse i saken er publisert på Finansdepartementets sider og ESAs egne nettsider.

Finansdepartementet vedtok 02.04.20 endringsforskrift som innebærer at den statlige garantiordningen for små og mellomstore foretak utvides til også å gjelde for større bedrifter, herunder bedrifter med mer enn 250 årsverk. Imidlertid er det ikke bare større bedrifter som omfattes av ordningen etter endringen. Også andre bedrifter som av andre grunner faller utenfor SMB-definisjonen vil etter endringen omfattes. Et eksempel er delvis offentlig eide foretak. Endringen er godkjent av ESA. Endringsforskriften innebærer at det bl.a. er tatt inn en definisjon av større foretak (endringsforskriften § 3a), særskilt kriterier for økonomiske vanskeligheter (§ 5 nytt fjerde ledd), egne grenser for maksimalt lånebeløp (§ 12 nytt tredje ledd) og særskilt beregning av garantiprovisjonen for større foretak (§ 16).

Finansdepartementet meldte 20.05.20 at departementet har besluttet å forlenge ordningens varighet. Departementet åpner for at ordningen kan forlenges ut året, men departementet vil fortsette å vurdere ordningen i lys av utviklingen i norsk økonomi fremover. Endringen vil bli fastsatt i en endringsforskrift så snart ESA har godkjent forlengelsen. Til informasjon så åpner EUs rammeverk for statsstøtte at slike ordninger kan ha en varighet til 31.12.20.

Ved endringsforskrift 26.05.20 har departementet forlenget ordningens varighet utover 01.06.20. Det er åpnet for at ordningen kan gjelde ut året (utgangen av 31.12.20). Endringen ble godkjent av ESA 25.05.20. Departementet har imidlertid uttalt at de vil fortsette å vurdere ordningen i lys av utviklingen i norsk økonomi fremover. Departementet jobber videre med å vurdere behov for presiseringer av forskriften, men dette vil ta noe tid.

Høsten 2020 ble det gjort en rekke endringer i forskriften dels som følge av behov for presiseringer og dels som følge av nye innstramminger av tiltak for å redusere smitte av Covis-19. Disse endringene omfatter:

• Endringsforskrift 16.09.20 nr. 1763 der det er lagt inn et definisjonsskille mellom små og mellomstore bedrifter i forskriftens § 3, tilgang til likviditet skal vurderes på konsolidert nivå i § 4, angivelsen av vanskeligheter i forskriftens § 5 er endret og det innføres et skille basert på definisjonen av små og mellomstore bedrifter, åpning for at finansforetak som driver virksomhet i Norge basert på grensekryssende virksomhet kan søke om ramme under ordningen (forskriftens § 7), samt mindre justeringer i forskriftens §§ 9 og 12. Endringen trådte i kraft straks.
• Endringsforskrift 25.09.20 nr. 1826 der det er gjort endringer i fordelingen av garantirammen mellom finansforetakene, jf. vedlegg 2 til forskriften. Endringen trådte i kraft straks.
• Endringsforskrift 01.10.20 nr. 1930 der det er åpnet uttrykkelig for at kunden ved refinansiering av garantert lån kan foreta et bankbytte i en ny § 11 a i forskriften. Endringen trådte i kraft straks.
• Endringsforskrift 27.10.20 nr. 2143 som gjelder restrukturering av foretak hvor endring i garanterte lån inngår som en del av restruktureringen. Endringsforskriften gjør endringer i forskriftens §§ 7, 8 annet ledd, 11a første ledd og 18 annet ledd. Videre gis det ny §§ 20a og 20 b, samt nytt § 21 sjette ledd.
• Endringsforskrift 12.11.20 nr. 2349 som gjelder forlengelse av innvilgningsperioden for lån under ordningen til innen utgangen 30.06.21 (forskriftens § 2 annet ledd), og forlengelse av mulig løpetid for lån under ordningen fra maksimalt 3 år til maksimalt 6 år (forskriftens § 15). Mulighet for forlengelse omfatter også allerede innvilgede lån. Det er også fastsatt regler om garantiprovisjon for låns løpetid mellom 3 og 6 år (forskriftens § 16 nytt fjerde ledd).
• Endringsforskrift 20.11.20 nr. 2425 presiserer innholdet i lønnsomhetsvilkåret (forskriftens § 4 annet ledd) slik at det fremgår at vilkåret kan anses oppfylt når årsregnskapet for 2019 viser positivt resultat etter skatt. Som følge av utvidelsen av mulig løpetid for lån er avdragsfriheten for nedbetalingslån etter forskriftens § 10 tredje ledd utvidet til 36 måneder.

Norges Bank vurderer likviditetssituasjonen. Bankene er bedt om å informere Finans Norge dersom dette blir en faktor som er til hinder for effektiv gjennomføring av ordningen.

Finans Norge mottok 20.04.20 opplysninger fra Næringsdepartementet om at statens støtteordninger til næringslivet kan kombineres uavkortet og samtidig.

Garantiordningens totale ramme på 50 mrd. kr. er ikke endret som følge av utvidelsen av ordningen til andre bedrifter enn SMB. Myndighetene har holdt åpent for at dette må vurderes etter hvert. Det er heller ikke gjort noen endring i fordelingen finansforetakene imellom. Ved forskriftsendring 22.04.20 ble omfordelingen av bankenes rammer i ordningen utsatt fra 22.04.20 til etter 06.05.20. Samtidig ble bankene gitt tillatelse til å benytte inntil 90 prosent av sin opprinnelige tildelte ramme.

Departementet la i pressemeldingen sin til grunn at dersom det skulle være behov for det, kan departementet også ellers treffe vedtak om omfordeling av garantirammen. Det kan for eksempel være aktuelt hvis noen banker har særlig behov for eller evne til å benytte en større andel av garantirammen.

Heller ikke forlengelsen av innvilgningsperioden for lån under ordningen og utvidelsen av mulig løpetid for lån fra maksimalt 3 år til 6 år høsten 2020 medførte endringer i rammene for ordningen. Dette da tall fra Eksfin ikke viste behov for dette. Ved endringsforskrift 25.09.20 ble det gjort enkelte justering av fordelingen av rammen mellom finansforetakene, jf. vedlegg 2 til forskriften.

• Til informasjon: Eksportfinansiering Norge (Eksfin) har fra 1. juli 2021 overtatt GIEKs arbeid med ordningen.

Finansforetakene innvilger, utbetaler og dokumenter lån etter krav i lov og forskrift. De har således forvalteransvaret for ordningen. Finansforetakene skal videre fremsette krav om utbetaling under garantien til Eksportfinansiering Norges (Eksfin) når det foreligger mislighold av lån. Videre skal finansforetakene stå for inndrivelse av krav inntil foretaket konstaterer tapet i sitt regnskap.

Eksfins oppgave er å administrere statens interesser og rolle knyttet til ordningen. De skal kontrollere dokumentasjonskravene i forskriften når det gjøres gjeldende krav om utbetaling. De skal videre gjennomføre utbetaling av garanti til finansforetakene. I tillegg kommer et generelt ansvar for å ivareta statens verdier. Eksfin har ikke noe tilsynsansvar i forhold til finansforetakene knyttet til den forretningsførsel som utvises i sammenheng med de garanterte lånene. Dette ligger på vanlig måte til Finanstilsynet.

Eksfin har gjentatt en rekke ganger at det er viktig for staten og Eksfin at bankene stoler på at dersom de har fulgt lov og forskrift så vil garantien bli utbetalt. Eksfins utgangspunkt er at staten skal stå ved sitt ansvar, men samtidig er det viktig for dem at de forvalter statens verdier og derfor må de kunne kontrollere enkeltparameter. Dette gjøres ved at finansforetakene kan dokumenterer det de vurderinger de foretar når de gir lånene. Ansvaret for riktig forvaltning av statens verdier medfører også at det er viktig med åpenhet - noe som er gjennomført ved portalen på Eksfins hjemmesider.

Nærmere regler om fordeling av rammen er fastsatt i forskriften § 7. Her er det lagt til grunn at garantirammen er fordelt basert på gjennomsnitt av to beregninger:

• Markedsandel for lån til bedrifter ved utgangen av 2019 (fratrukket lån til næringseiendom)
• Markedsandel for lån til alle bedrifter i Norge

Det er i vedlegg 2 til forskriften gitt en liste over hvilken andel av rammen dette gir de enkelte finansforetakene.

Bruken av rammen skjer gjennom to trinn. Opprinnelig kunne det enkelte finansforetak fram til 22.04.20 bruke inntil 70 prosent av sin andel. Dette ble endret ved en forskriftsendring 22.04.20 slik at omfordelingen ble utsatt til etter 06.05.20. Samtidig ble finansforetakene gitt tillatelse til å benytte inntil 90 prosent av sin opprinnelige tildelte ramme. Departementet la i pressemeldingen sin til grunn at dersom det skulle være behov for det, kan departementet også ellers treffe vedtak om omfordeling av garantirammen. Det kan for eksempel være aktuelt hvis noen banker har særlig behov for eller evne til å benytte en større andel av garantirammen. Etter 06.05.20 fastsettes andelene på nytt av departementet for de gjenværende del av garantirammen. Det enkelte foretaks andel fastsettes da på grunnlag av hvor mye finansforetaket har brukt av sin andel ved utløpet av 06.05.20.

Finansdepartementet har ved endringsforskrift 12.05.20 foretatt en omfordeling av rammen. Den konkrete fordelingen til den enkelte bank og endringen i forhold til opprinnelig fordeling av andeler av rammen fremgår av vedlegg til forskriften.  Departementet har videre ved endringsforskrift 26.05.20 forlenget ordningens varighet til ut året (innen utgangen av 31.12.20). ESA godkjente denne endringen 25.05.20.Departementet har imidlertid gitt uttrykk for at de vil fortsette å vurdere ordningen i lys av utviklingen i norsk økonomi fremover. Varigheten kan dermed forkortes ved ny endringsforskrift om departementet ser at det ikke lenger er behov for ordningen.

Ved endringsforskrift 25.09.20 ble det gjort enkelte justering av fordelingen av rammen mellom finansforetakene, jf. vedlegg 2 til forskriften.

Dette er det ikke nødvendig å klarlegge siden departementet har utarbeidet listen i vedlegg 2 til forskriften med konkrete tall de enkelte finansforetakenes andel av garantirammen.

Ja, unntaket for næringseiendom gjelder etter loven § 4 tredje ledd for beregning av det enkelte finansforetaks markedsandel i forbindelse med fordeling av den totale garantirammen for ordningen på 50 mrd.kr. Dette fremgår nå uttrykkelig av forskriften § 7 annet ledd.

Av forskriften § 1 annet punktum fremgår det at garantiene skal «tilfredsstille vilkår for å kvalifisere som kredittbeskyttelse etter kapitalkravsforordningen, slik at finansforetakene kan behandle den garanterte delen av lån under ordningen som engasjement med staten.»  Dette betyr at den statlig garanterte delen av lånene under ordningen skal kunne nullvektes. Den delen som ikke er garantert skal ikke nullvektes. Det vises til Finanstilsynets nyhetsoppslag 20.04.20 der det presiseres hvordan kapitalkravet skal beregnes for engasjement som omfattes av den statlige garantiordningen.

I sitt nyhetsoppslag 20.04.20 har Finanstilsynet lagt til grunn følgende for IRB-bankene:

«For banker som rapporterer etter IRB-metoden, kan garantien tas hensyn til ved at engasjementets beregnede LGD multipliseres med 0,1. LGD skal beregnes som for et usikret engasjement. For validering av LGD-nivået i porteføljene kan disse engasjementene behandles som en separat portefølje slik at LGD-nivået for andre engasjementer ikke direkte påvirkes av engasjement under garantiordningen.

For IRB-banker forventer Finanstilsynet at engasjementene som omfattes av ordningen, i hovedsak kan vurderes i bankenes godkjente kredittmodeller. Dersom banken vurderer at engasjementene ikke kan vurderes med eksisterende modeller, kan banken søke om tillatelse til å rapportere engasjementene etter standardmetoden, jf CRR 150 1.c). Banker som søker unntak bør begrunne dette og redegjøre for innvilgning og oppfølgingen av slike lån.»

I forskriften § 3 første ledd er det en nærmere definisjon av «små og mellomstore» bedrifter. Definisjonen er basert på EUs regelverk og definisjonen av SMB som brukes der. Dette er bedrifter som sysselsetter færre enn 250 personer, og som har en årsomsetning som ikke overstiger 50 mill. euro (alternativt har en samlet balanse som ikke overstiger 43 mill. euro.

Ved beregningen av euro er det i forskriften § 3 annet fastsatt at kursen 9,8511 kroner per euro skal anvendes.

I vedlegg 1 til forskriften er EU-regelverkets nærmere definisjon av SMB tatt inn som en del av forskriften. Ytterligere veiledning og informasjon fremgår av følgende EU-lenker:

• https://ec.europa.eu/regional_policy/sources/conferences/state-aid/sme/smedefinitionguide_en.pdf
• https://ec.europa.eu/growth/smes/business-friendly-environment/sme-definition_en
• https://ec.europa.eu/growth/tools-databases/SME-Wizard/smeq.do;SME_SESSION_ID=dEsvrqtGVKM413nUGg5eugugOdshBDAqY6SsV63FwJ-LdGPjtZf-!1433221709?execution=e1s1

Foretak som faller utenfor denne definisjonen vil ikke kunne ytes lån innenfor denne ordningen selv om de åpenbart er i likviditetsproblemer som følge av Covid-19. Myndighetene har imidlertid signalisert at de vil jobbe med å utvide ordningen til bedrifter som faller utenfor SMB-definisjonen. Dette forventes vurdert i uke 14.

Konsolidert nivå er avgjørende for hvor stort lån som kan gis etter forskriften § 12 tredje ledd. Det vil si at maksimalt nivå for lån under ordningen på 50 mill.kr. gjelder på konsernnivå og ikke i forhold til de enkelte juridiske personene i konsernet.

Lenken her inneholder et EU-dokument som på s. 15 og utover gir nærmere beskrivelse av hvilke foretak som skal inngå i konsolidering ved vurdering av SMB-definisjonen.

Konsolidert nivå er avgjørende for hvor stort lån som kan gis etter forskriften § 12 tredje ledd. Det vil si at maksimalt nivå for lån under ordningen på 50 mill.kr. gjelder på konsernnivå og ikke i forhold til de enkelte juridiske personene i konsernet.

I forskriften § 3 første ledd er dette konkretisert med at virksomheten må ha rett eller plikt til registrering i foretaksregisteret, se foretaksregisterloven kap. 2. Dette betyr bl.a. at utenlandske foretak med virksomhet i Norge og som er registreringspliktige i Foretaksregisteret vil kunne motta støtte om de anses som «små og mellomstore».

I artikkel 3 i vedlegg 1 til forskriften står det at antall ansatte (dvs. stillinger) tilsvarer antall årsverk, dvs. antall personer som har arbeidet heltid i bedriften/for bedriftens regning i hele referanseåret. Arbeid utført av personer som ikke har arbeidet hele året, personer som har arbeidet deltid, uansett varighet, og sesongarbeidere beregnes som brøkdeler av årsverk.

Skillet mellom små og mellomstore bedrifter (SMB) og større bedrifter vil ikke lenger være avgjørende for om en bedrift kan få garantert lån gjennom ordningen eller ikke. Skillet vil imidlertid bl.a. ha betydning for beregningen av maksimallån som kan gis den enkelte bedrift innenfor ordningen samt størrelsen på garantiprovisjonen. Skillet vil også ha betydning for hva som anses som økonomiske vanskeligheter, jf. forskriften § 5 nytt gjerde ledd.

På samme måte som for SMB skal maksimalt lån etter forskriften § 12 nytt fjerde ledd  beregnes på konsolidert nivå. EU kommisjonens veiledning som det er inntatt lenke til i spørsmålet over er knyttet til forståelsen av begrepet SMB. Det antas imidlertid at dokumentet kan gi noe veiledning om beregning på konsolidert nivå for større bedrifter. I hvert fall inntil det eventuelt foreligger nærmere presiseringer fra myndighetene.

Forskriften § 3a heter «Større bedrifter», men omfatter alle «virksomheter som har rett eller plikt til registrering i Foretaksregisteret og som ikke oppfyller vilkårene i § 3». Det vil i prinsippet si at alle store og små bedrifter som av ulike årsaker ikke oppfyller SMB-vilkårene etter § 3, kan få lån under ordningen etter de reglene som gjelder for bedrifter nevnt i § 3a. Dette kan f.eks. være bedrifter som er offentlig deleide.

Ved forskriftsendring 16.09.20 ble det tatt inn en definisjon av små bedrifter i forskriftens § 3 annet ledd. Dette har ikke betydning for hvilke bedrifter som kan få lån under garantiordningen, men er koblet til hva som ligger i kravet til at bedriften ikke skal ha vært i vanskeligheter 31.12.19. Departementet har ved endringer i forskriftens § 5 tredje ledd åpnet for at små foretak ikke er utelukket fra å ta opp garanterte lån etter ordningen selv om de var i vanskeligheter 31.12.19, med mindre bedriften er gjenstand for kollektiv insolvensbehandling, eller har mottatt krise- eller omstruktureringsstøtte.

«Små bedrifter» er bedrifter som på konsolidert nivå sysselsetter færre enn 50 personer, og har en årsomsetning eller en årsbalanse som ikke overstiger 10 millioner euro.

Loven begrenser ikke ordningen til lån som dekker driftsutgifter. Dette betyr at også lån til investeringer i utgangspunktet kan omfattes med mindre forskriften her gjør innsnevringer i dette.

I forskriften § 10 fjerde ledd er det uttrykkelig fastsatt at formålet med lånet bare kan være dekning av driftsutgifter eller finansiering av investering. «Lån» betyr kredittavtale etter finansavtaleloven, dvs. ikke bare lån i snever forstand.

Med «driftsutgifter» menes alle løpende utgifter, herunder utgifter til betjening av eksisterende gjelde. Det vil si at lånet kan brukes til å betale avdrag og renter på eksisterende lån som bedriften har. Finans Norge vurderer det slik at dette også vil omfatte løpende betalinger av finansiell leasing. 

Med «finansiering av investeringer» er det i forskriften § 10 fjerde ledd siste punktum lagt til grunn at finansforetaket skal innhente og vurdere informasjon fra lånesøker om at slikt lån er nødvendig for å sikre videre drift i lånets løpetid.

Finans Norge vurderer det slik at forskriftens bestemmelser om «finansiering av investeringer» i forskriftens § 10 fjerde ledd siste punktum ikke utelukker at finansiell leasing kan omfattes av ordningen. Dette krever imidlertid en nøye vurdering fra finansforetaket av informasjonen fra lånesøker om hvorfor slik finansiering er nødvendig for å sikre videre drift i lånets løpetid dvs. 3 år.

EUs rammeverk for statsstøtte krever et klart skille mellom lån som går inn under ordningen og tidligere låneengasjementer mellom finansforetaket og lånekunden. Proposisjonen er også klar på dette. Det skal ikke skje noen overføring av risiko for eksisterende forpliktelser til staten gjennom ordningen. Dette tilsier at "lånet" under garantiordningen skal være klart avgrenset i forhold til andre engasjementer. Også dokumentasjonskrav ved krav om dekning av garantien tilsier at lånet er gitt i et eget adskilt avtaleforhold med kunden.

Loven stiller ikke noe slikt krav. Mange bedrifter vil kunne ha behov for lån under ordningen uten at de har lån i banken fra før.

Av forskriftens § 2 annet ledd fremgår det nå at garantien gjelder for «lån innvilget innen utgangen av 30. juni 2021». Vi forstår dette slik at det er innvilget kredittramme som er avgjørende i denne sammenheng.

Dersom en låntakers lønnskostnader, omsetning eller beregnet likviditetsbehov i hovedsak er denominert i en annen valuta enn norske kroner, kan det f.eks. være naturlig å vurdere lånegrensene og gi lånet i den valutaen. Da vil det neppe være noen fare for at lånegrensene overstiges, siden de også vil endres ved valutakursendringer. Grensene på 50 og 150 mill. norske kroner gjelder imidlertid uansett, og ved lån i annen valuta bør derfor banken legge inn en buffer eller på annen måte sikre at hovedstolen ikke overstiger disse beløpsgrensene. Dersom et valutalån er innvilget på eller nært opptil disse beløpsgrensene i norske kroner, kan det være en fare for at grensene overskrides ved vesentlige valutakursbevegelser (ev. kombinert med avdragsfrihet).

Dersom en bank gir lån i utenlandsk valuta under ordningen, må den uansett påse at banken samlet sett holder seg innenfor sin tildelte andel av garantirammen (a_NOK), som er et beløp i norske kroner. Dersom en bank på et tidspunkt har utestående lån under ordningen som samlet utgjør mer enn a_NOK*(1/0,9), vil ikke staten ha noe garantiansvar for det overskytende beløpet, jf. loven § 4 første ledd tredje punktum.

Dette er nærmere regulert i forskriften § 4. Dette vilkåret skal anses å være oppfylt om finansforetaket innvilger lån under ordningen under forutsetning av at finansforetaket har vurdert det som sannsynlig:

"a) At bedriften eller ikke hadde hatt tilgang til lån fra finansforetak til dekning av utgifter og investeringer som er nødvendige for å sikre videre drift i lånets løpetid, og

b) hovedårsaken til likviditetsmangelen er direkte eller indirekte virkninger av Covid-19-utbruddet."

Ja. Dette følger av forskriften § 4 første ledd bokstav b). Det skilles således ikke mellom direkte følger av utbruddet og indirekte følger som for eksempel fall i oljepris og kursen på NOK.

Finans Norge har i innspill til departementet lagt til grunn at vi forstår dette kravet slik at forventet likviditetsmangel er omfattet.

Dette er ikke definert nærmere i forskriften, men lagt til grunn å være en del av finansforetakets kredittvurdering ved vurdering av om lån skal innvilges. Dersom finansforetaket finner at lån kan innvilges er det lagt inn som en forutsetning at bedriftens virksomhet oppfyller dette kravet. Dette betyr at vurderingen er overlatt til bankenes vurdering.

Bankens dokumentasjon knyttet til lånet bør likevel vise hvilke forhold som banken har lagt vekt på ved vurdering av dette kravet. Ved endringsforskrift 20.11.20 nr. 2425 ble det lagt til en setning til i § 4 annet ledd der det fremgår at det kan «antas at lønnsomhetsvilkåret er oppfylt når årsregnskapet for 2019 viser positivt resultatet etter skatt.»

Endringer høsten 2020:

I stedet for «økonomiske vanskeligheter» bruker forskriften nå «vanskeligheter».

Ved endringsforskriften 16.09.20 nr. 1763 ble det gjort enkelte justeringer og presiseringer av hva som ligger i økonomiske «vanskeligheter». Endringene er basert på endringer i EU-kommisjonens midlertidige regelverk om statsstøttetiltak som gjorde lettelser i dette kravet. Dette innebar bl.a. en delvis opphevelse for de minste bedriftene.

Endringene innebærer at det ikke lenger bare skilles mellom SMB og større bedrifter, men også mellom små og mellomstore bedrifter. Små bedrifter er i forskriftens § 3 annet ledd definert som virksomheter som har rett eller plikt til registrering i Foretaksregisteret og som på konsolidert nivå sysselsetter færre enn 50 ansatte, og har en årsomsetning eller en årsbalanse som ikke overstiger 10 millioner euro.

I forskriftens § 5 tredje ledd er det for små foretak nå lagt til grunn at «små foretak ikke er utelukket fra å ta opp garanterte lån etter ordningen selv om de var i vanskeligheter 31. desember 2019, med mindre foretaket er gjenstand for kollektiv insolvensbehandling, eller har mottatt krise- eller omstruktureringsstøtte. Dette betyr at kravet om ikke å ha vært i vanskeligheter 31.12.19 ikke er avgjørende for små bedrifter. De øvrige vilkårene for lån gjelder imidlertid. Dette betyr bl.a. at kravet om at foretaket forventes å være lønnsomt under normale markedsforhold blir veldig sentralt ved søknader fra slike foretak. Det vises til svar under spørsmål 6.3.

Dette er angitt i forskriften § 5 som skiller mellom SMB og større bedrifter ved at det for større bedrifter er tatt inn noen ekstra kriterier som vil om de er tilstede vil medføre at foretaket anses å være i økonomiske vanskeligheter. Hovedregelen for både SMB og større bedrifter er at vanskeligheter vil anses å foreligge om minst halvparten av aksjekapitalen (eller tilsvarende) er tapt, eller at bedriften oppfyller kriteriene for å bli begjært konkurs av sine kreditorer. Forskriften § 5 annet ledd inneholder et unntak for foretak som oppfyller definisjonen av å være en SMB, og som har eksistert i mindre enn tre år. Unntaket innebærer at SMB-er som har eksistert i mindre enn tre år, ikke skal anses å være i vanskeligheter selv om mer enn halvparten av aksjekapitalen (eller tilsvarende) er tapt. For disse bedriftene (og større bedrifter) gjelder likevel fortsatt vilkåret om at bedriften anses å være i økonomiske vanskeligheter hvis det var konkurs, eller oppfylte vilkårene for å bli begjært konkurs av dets kreditorer den 31. desember 2019, eller hvis foretaket har mottatt krisestøtte og per 31. desember 2019 ikke ennå tilbakebetalt lånet eller innfridd garantien, eller foretaket har mottatt omstruktureringsstøtte og er fremdeles underlagt en omstruktureringsplan. Større bedrifter vil også anses å være i økonomiske vanskeligheter etter forskriften § 5 fjerde ledd dersom bedriften i begge de to foregående årene har hatt en bokført gjeld som utgjør 7,5 ganger eller mer av den bokførte egenkapitalen, og en EBITDA-rentedekningsgrad som er lavere enn 1. Når det gjelder hva «bokført gjeld» og «EBITDA-rentedekningsgrad» er så vises det til spørsmål under: 

ESA har på bakgrunn av en henvendelse fra Finansdepartementet avgitt en uttalelse som presiserer kravet til «økonomiske vanskeligheter» i EUs rammeverk for statsstøtte som forskriften er basert på. ESA uttaler:

“The loss of capital criteria (Articles 2(18)(a) or 2(18)(b) GBER) should be assessed based on the financial statements for the latest closed accounting period before the aid is granted. This is not necessarily the full financial year. It can be a more recent shorter period, for example half-year or quarter, provided that such interim accounts give true and fair view of the financial position of an applicant. Positive opinion of an auditor gives sufficient assurance in this respect. If not available, the responsible authority should seek other assurance, for example compare interim accounts with the last audited financial statements to ensure that any major deviations can be plausibly explained. In any event, the interim accounts should be approved by management.”

Ved endringsforskrift 16.09.20 er det presisert i forskriftens § 5 første ledd bokstav a) at «aksjekapital omfatter overkurs når det er relevant». Dette betyr at eventuell overkurs i en bedrift skal medregnes når som aksjekapital ved vurderingen av om mer enn halvparten av bedriftens aksjekapital har forsvunnet som følge av akkumulerte tap. «Når det er relevant» henspeiler på om overkurs eksisterer eller ikke. Vurderingen av om et foretak er i vanskeligheter skal foretas på tildelingstidspunktet, og i praksis vil man ta utgangspunkt i seneste oppdaterte regnskapstall. Dette er i tråd med ESAs avklaringer i relasjon til skattefunn, og også i tråd med den forståelsen som har vært lagt til grunn for lånegarantiordningen (dvs. at hele ordlyden i GBER art. 2 (18) gjelder ved vurderingen av økonomiske vanskeligheter).

Forskriften § 5 tredje ledd spesifiserer at krisestøtte og omstruktureringsstøtte omfatter statsstøtte tildelt i medhold av krise- og omstruktureringsretningslinjer, fastsatt av EFTAs Overvåkningsorgan (ESA) 10. september 2014. I registeret for offentlig støtte er det mulig å søke opp foretak ved dets organisasjonsnummer, for å se om foretaket har mottatt støtte. Foretak som tidligere har mottatt støtte, forventes å fremlegge dokumentasjon på all tidligere tildelt støtte sammen med lånesøknaden, jf. forskriften § 9 første ledd.

«Bokført gjeld» er en direkte oversettelse av er en oversettelse av «the undertaking’s book debt to equity ratio has been greater than 7,5» fra GBER-forordningen art. 2 (18). På side 8 i EU-kommisjonens guide til forordningen står det at «The term ‘debt’ should be understood as the book value of short-term and long-term financial liabilities.».

“Financial liabilities” er i IAS 32 definert på følgende måte:

Financial liability: any liability that is:

• a contractual obligation:
  • to deliver cash or another financial asset to another entity; or
  • to exchange financial assets or financial liabilities with another entity under conditions that are potentially unfavourable to the entity; or
• a contract that will or may be settled in the entity's own equity instruments and is
  • a non-derivative for which the entity is or may be obliged to deliver a variable number of the entity's own equity instruments or
  • a derivative that will or may be settled other than by the exchange of a fixed amount of cash or another financial asset for a fixed number of the entity's own equity instruments. For this purpose the entity's own equity instruments do not include: instruments that are themselves contracts for the future receipt or delivery of the entity's own equity instruments; puttable instruments classified as equity or certain liabilities arising on liquidation classified by IAS 32 as equity instruments»

Eurostat omtaler begrepet slik: «The financial liabilities of non-financial corporations mainly comprise equity and investment fund shares, loans and other accounts payable.»

Departementet har 16.04.20 foretatt ytterligere gjennomgang av dette spørsmålet, og gitt utdypende avklaring på at det her er to likestilte alternativer som loven setter opp i første ledd bokstav a), og at banken kan velge det høyeste beløpet etter bokstav a. Dette innebærer at samlet kreditt under ordningen til en bedrift maksimalt kan utgjøre det laveste av følgende:

• To ganger bedriftens lønnskostnader i 2019 eller alternativt 25 pst. av bedriftens omsetning i 2019 
• 50 mill. kroner (SMB) eller 150 mill. kroner (andre bedrifter)

Dersom maksimalt lån beregnes etter en likviditetsplan, jf. loven § 5 annet ledd, kan samlet lån under ordningen til en bedrift maksimalt utgjøre det laveste av følgende:

• Behovet etter likviditetsplanen
• 50 mill. kroner (SMB) eller 150 mill. kroner (andre bedrifter)

Maksimalgrensen for lån til SMB er etter loven § 5 første ledd bokstav b) 50 mill. kr. For større bedrifter er grensen 150 mill. kr. jf. forskriften § 12 tredje ledd. Maksimalgrensen gjelder på konsolidert nivå, jf. forskriften § 12 fjerde ledd.

50/150 mill.kr-grensen vil komme inn om dette beløpet er lavere enn maksimalgrensen som fremgår av lovens § 5 første ledd bokstav a).

Om det er maksimalgrensen på 50 mill. eller 150 mill. kr. som kommer til anvendelse beror på om SMB-definisjonen oppfylles på konsolidert nivå eller ikke.

Det ser ikke ut til å være nærmere veiledning om dette i EU-kommisjonens guide til den relevante forordningen, slik at finansforetaket vil stå rimelig fritt til å benytte de etablerte standarder som finnes. For eksempel er rentedekningsgraden definert slik i denne artikkelen fra Revisjon og regnskap:

«Rentedekningsgrad = (resultat f. skatt + rentekostnader)/rentekostnader»

For å få EBITDA-rentedekningsgrad må vi anta at det er tilstrekkelig å bygge ut «resultat f. skatt» med EBITDA-beløpet.

Forskriften § 5 annet ledd er en gjennomføring av EUs statstøtteregelverk. På grunnlag av uttalelser fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA) er det klart at skjæringspunktet i bestemmelsen skal forstås som innvilgelsestidspunktet for lånet. Det vil si at bedriften må ha eksistert i mindre enn tre år på innvilgelsestidspunktet for lånet for at unntaket i den nevnte bestemmelsen skal gjelde.

En bedrift skal anses for å være i økonomiske vanskeligheter bl.a. hvis mer enn halvparten av aksjekapitalen er «tapt som følge av akkumulerte tap». Det er viktig å understreke at dette ikke knytter seg til bedriftens reelle egenkapital (verdien av eiendelene minus verdien av forpliktelsene), som kan være både langt høyere og lavere enn aksjekapitalen. Den reelle egenkapitalen kan f.eks. være negativ uten at aksjekapitalen er negativ eller har blitt redusert. Det avgjørende er om bedriften frem til 31. desember 2019 har hatt så store tap at minst halvparten av aksjekapitalen er tapt. En bedrift som frem til denne datoen har gått med overskudd over noe tid, anses ikke å være i økonomiske vanskeligheter etter dette vilkåret.

En bedrift skal anses for å være i økonomiske vanskeligheter bl.a. hvis mer enn halvparten av aksjekapitalen eller den bokførte kapitalen er «tapt som følge av akkumulerte tap». Det er viktig å understreke at dette ikke knytter seg til bedriftens reelle egenkapital (verdien av eiendelene minus verdien av forpliktelsene), som kan være både langt høyere og lavere enn den bokførte egenkapitalen. Det avgjørende er om bedriften frem til 31. desember 2019 har hatt så store tap at minst halvparten av aksjekapitalen eller den bokførte kapitalen er tapt. En bedrift som frem til denne datoen har gått med overskudd over noe tid, anses ikke å være i økonomiske vanskeligheter etter dette vilkåret.

Begrepet «bokført gjeld» er ikke nærmere definert i EUs statsstøtteregelverk enn at det «should be understood as the book value of short-term and long-term financial liabilities», jf. EU-kommisjonens guide til den relevante forordningen. Statsstøtteregelverket synes dermed ikke å være til hinder for at kapitalinstrumenter som har likhetstrekk med både gjeld og egenkapital (hybridkapital), kan regnes som egenkapital i denne sammenhengen. Dersom det etter finansforetakets ordinære praksis er vanlig å regne med hybridkapital som en del av egenkapitalen i kredittvurderingen av bedrifter, bør finansforetaket kunne gjøre dette også ved vurderingen av vilkåret etter forskriften § 5 fjerde ledd.

Forskriften bygger her på definisjonen av «økonomiske vanskeligheter» i EU-Kommisjonens forordning nr. 651/2014 art. 2 nr. 18 (GBER), men er forsøkt forenklet noe. Selv om ordlyden i forskriften og forordningen er noe avvikende har meningen vært at disse skal ha samme innhold.

I GBER art. 2 nr. 18 bokstav a) fremgår det at for selskaper med begrenset ansvar så gjelder:

«når over halvdelen af selskabets tegnede kapital er forsvundet som følge af akkumulerede tab. Dette er tilfældet, når der ved at trække de akkumulerede tab fra reserverne (og alle andre poster, der almindeligvis betragtes som en del af virksomhedens egenkapital) forekommer et negativt akkumuleret beløb på over halvdelen af den tegnede kapital. I denne bestemmelse forstås ved «selskab med begrænset ansvar» navnlig de virksomhedstyper, der nævnes i bilag I i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2013/34/EU (1 ), og «kapital» omfatter, når det er relevant, en eventuel kurspræmie.»

Finans Norge er kjent med at Finansdepartementet vurderer å komme med en presisering av forskriften på dette punktet.

Bankene står fritt til å gjøre dette innenfor de maksimale rammene som gjelder etter forskriften. Ved et nytt lån vil dokumentasjonskravet gjelde på vanlig måte. Behov for likviditet og utsjekk av evt. andre kilder til likviditet skal fremgå av bankenes kredittvurdering.

Det må søkes på nytt. Den nye debitor må tilfredsstille vilkårene for lån og det gamle lånet må dekkes. Unntak er om debitorskifte skjer som følge av en restrukturering, se punkt 11.

Utvidelsen av løpetid til 6 år gjelder også for allerede innvilgede og utbetalte lån. Det samme gjelder utvidelsen av avdragsfri periode til 3 år. Slike endringer kan gjøres uten at man følger reglene for restrukturering.

Forskriftens §§ 10 og 15 angir maksimale rammer for løpetid og avdragsfrihet. Dette innebærer at finansforetaket må foreta en vurdering som vanligvis gjøres når det søkes om utvidet løpetid og avdragsfri periode. Utvidelsen må være i samsvar med lovens og forskriftens øvrige rammer og vilkår. Det vil si en vurdering av om dette fremstår som beste løsning for bedrift, bank og stat. Ved endringer i lån bør bankens vurderinger i denne sammenheng dokumenteres på saken.

Loven krever ikke dette. Det avgjørende etter lovens § 5 er at lånet så langt som mulig har samme betingelser som et tilsvarende lån til en tilsvarende låntaker ville hatt i en normal markedssituasjon. Det antas at dette vil bli noe nærmere regulert i forskrift. Vilkåret er noe mer utdypet i Proposisjonen pkt. 4.6.1.

Forskriften § 10 annet ledd legger til grunn at ordningen omfatter både sikrede og usikrede lån.

Inndrivelsesreglene i forskriften § 22 annet ledd synes å forutsette at evt. sikkerhet skal dekke totallånet.

I forskriften § 10 fjerde ledd er det uttrykkelig fastsatt at formålet med lånet bare kan være dekning av driftsutgifter eller finansiering av investering. Driftsutgifter så omfatter dette alle løpende utgifter, herunder betjening (forfalte renter og avdrag) på eksisterende gjeld. I løpende utgifter vil f.eks. innbetalinger til pensjonsordning for ansatte inngå.

I forskriften § 11 er det nedlagt forbud mot at lånet brukes til førtidig innfrielse eller nedregulering av eksisterende gjeld til finansforetaket. Det betyr at lånet ikke kan brukes til betaling av ikke-forfalte renter og avdrag.  Finansforetaket skal kontrollere at bedriften overholder dette ved å innhente en erklæring fra låntaker på at lånet ikke skal brukes på en slik måte i forhold til gjeld til andre finansforetak. Finansforetakene skal videre etter forskriften § 11 annet ledd innhente erklæring fra låntaker dersom vedkommende anmoder om førtidig innfrielse eller nedregulering av eksisterende gjeld i finansforetaket.

Det er ikke krav om at lån under garantiordningen skal være sikret. En utbetaling før sikkerhet er gjennomført vil bero på en risikovurdering fra bankens side.

Det legges til grunn at lån kan ytes mot pant i allerede bestående sikkerhet. 

Dersom det inntrer et mislighold, må det foretas en fordeling av vederlaget fra realisasjon av sikkerheter på den garanterte og den ikke garanterte del. I forskriften § 22 er det klart sagt at statens garanterte andel av lånet skal stå likt med den andel som er bankens egen risiko. Dette er klart nok i forhold til spesielt deponerte sikkerheter. Det samme er ikke sagt, men er naturlig å legge til grunn i forhold til generelt deponerte sikkerheter, med mindre det er avtalt noe annet. De generelle krav til tillit og lojalitet tilsier at det må kreves at det skjer en lojal oppfølgning og fordeling av verdier i samsvar med det prinsippet om lik behandling av stat og bank. Lån i ettertid vil dermed måtte stille seg bak det garanterte lånet i prioritet.

Spørsmålet har vært forelagt Eksfin som har svart følgende:

Dersom finansforetaket beviselig har opptrådt i aktsom god tro ved innvilgelsen av et garantert lån, men i etterkant forstår at låntaker benytter lånet i strid med hensikten bak og vilkårene for ordningen, vil staten legge finansforetakets kredittvurdering og øvrig vurdering av debitor ved innvilgelse til grunn, og statsgarantien vil fortsatt være gyldig. Ulovlig tildelt statsstøtte skal tilbakebetales av låntakeren. Det poengteres at det er finansforetakets ansvar å inndrive kravet på egne og statens vegne, og det understrekes at finansforetakene bør følge opp og ev. anmelde lovbrudd knyttet til lånegarantiordningen

Eksfin har utarbeidet en veileder for dokumentasjonskravene til forskriften. Eksfin har som bakgrunn for veilederen lagt til grunn at lånegarantiordningen er innrettet slik at ansvaret for vurdering og innvilgelse av lån etter kriterier i lov og forskrift tilligger finansforetakene. Finansforetakenes håndtering av kravene i forskriften er en del av finansforetakenes ordinære forretningsførsel, med Finanstilsynet som tilsynsfører. Når det fremsettes krav om utbetaling under statsgarantien, vil finansforetakenes vurdering av oppfyllelse av lov og forskrift i stor grad legges til grunn. Veilederen er ment som bistand til finansforetakene i dette arbeidet.

Gå til Eksfins rapporteringsportal for å finne veiledning og nærmere instruks  

Ut fra motivene i proposisjonen skal det fremgå av dokumentasjonen at låntaker ikke er gitt dårligere vilkår enn vedkommende ville fått i en normalsituasjon og at fordelen Statens garanti medfører i all hovedsak kommer kunden til gode.

Dette er konkretisert i forskriften § 14, jf. § 19 fjerde ledd. Der fremgår det hvordan finansforetakene skal tallfeste verdien av den statlige garantien i forholdet lånet. Denne tallfestingen vil utgjøre en del av dokumentasjonen for lånet.

Tredjepartskontrollen er en kan regel for Eksfin, mens kravene i forskriften § 21 annet og tredje ledd er absolutte. Innenfor 6 år står banke fritt, men utover dette tolkes forlengelsen på samme måte som en restrukturering og de samme dokumentasjonskravene vil gjelde som for andre løsninger innenfor en restrukturering, herunder tredjepartsvurderingen.

Det sentrale er utgangspunktet om at dette er basert på et tillitsforhold mellom stat og bank. I kravet til dokumentasjon er det bankens vurderinger som skal dokumenteres. I forhold til revisors bekreftelse er det bankens dokumentasjon av låneforholdet i samsvar med forskriften som skal bekreftes. Noen enkeltforhold vil Eksfin alltid kontrollere. Dette er forholdsmessigheten 90/10, men ingen overprøving av bankens vurderinger da de ga lånet.

Revisor skal ikke revidere hele låneforholdet før fremsettelse av krav, men dette er en måte å få systematisert informasjon på, få en kontroll på at dokumentasjonskravene blir fulgt og en bekreftelse på forholdsmessighet mellom stat og bank ved utbetaling (90/10 forholdet).

Dette registeret håndteres av Brønnøysundregistrene. Rapportering skal skje innen årsskiftet og rapportering er i utgangspunktet tenkt skje via Altinn. Eksfin har imidlertid opplyst at de prøver å få til en ordning hvor Eksfin rapporterer til Brønnøysundregistrene på bakgrunn av det som er rapportert til dem. 

EUs rammeverk for statsstøtte krever at Staten skal ha et vederlag for den garantien som stilles. Etter forskriften §§ 16 og 17 skal det ytes vederlag til Staten for garantien i to ulike former – garantiprovisjon og garantiavgift.

Garantiprovisjonen er etter forskriften § 16 gjort avhengig av lånets løpetid. Provisjonen skal betales årlig og betales via finansforetaket forskuddsvis. Provisjonen skal beregnes og angis i tilbudsbrevet til lånesøker. Det er ulike satser for SMB og større bedrifter.

Garantiavgiften utgjør etter forskriften § 17 annet ledd 0,1 prosent av den garanterte delen av lånet. Her er det ingen forskjell mellom lån til SMB og større bedrifter. Garantiavgiften skal betales av finansforetaket som en årlig avgift for hvert lån. Også denne avgiften skal betales forskuddsvis som følge av at den skal betales samtidig med garantiprovisjonen.

Statsgarantien er gyldig også før garantiprovisjon og -avgift er innbetalt.

Beregningsgrunnlaget etter forskriften §§ 16 og 17 er den delen av lånebeløpet som er garantert under ordningen. Dette gjelder også om lånet er en rammekreditt dvs. at det er rammen som vil være avgjørende.

For første års beregning er dette ganske greit. Ved år to og tre vil det være et spørsmål om det er lånets størrelse ved oppstart eller utestående på tidspunktet for beregning av dette årets avgift/provisjon. Det er videre et spørsmål om avgiften for år to og tre skal betales forskuddsvis ved årsskiftet eller årsdato for lånet. Disse spørsmålene jobber Eksfin med å avklare.

Departementet sendte 02.11.20 på høring forslag til presisering av bl.a. dette spørsmålet. Høringsfristen var 16.11.20. Departementet går i høringen inn for at garantiprovisjon og garantiavgift skal innbetales av kunden på det tidspunktet lånet innvilges. Kostanden for kunden foreslås bare overført til staten fra finansforetaket dersom det aktuelle lånet blir utbetalt. Når det gjelder beregningsgrunnlaget for provisjon og avgift foreslår departementet at størrelsen på lånet (saldo) på beregningstidspunktet skal være avgjørende og ikke gjennomsnittlig saldo ut fra avtalt nedbetalingsplan i løpet at året som provisjonen og avgiften er knyttet til.

Dette bør inngå som en del av finansforetakets innrapportering. Staten vil ikke innrapportere dette selv.

Dette registeret håndteres av Brønnøysundregistrene. Rapportering skal skje innen årsskiftet. Portal og nærmere informasjon finnes på Brønnøysundregistrenes hjemmeside.

Forskriften § 21 legger til grunn at utbetaling av garantibeløp kan skje når lånet anses misligholdt. CRR-forordningen (Regulation 575/2013) som er gjort til en del av CRR-forskriften, gir i art. 178 en liste med ulike kriterier som gjør at det foreligger mislighold av ulike typer lån. Hovedregelen er 90 dager forsinkelse og et ikke uvesentlig beløp. Tidligere fulgte tilsvarende regler av kapitalkravsforskriften § 10-1. Noe veiledning kan derfor hentes i tidligere praksis.

Ordningen innebærer at anmodningen kan fremsettes før man har forsøkt å inndrive lånet. Inndrivelsen kan derfor skje i etterkant med en etterfølgende tilbakebetaling til staten, se forskriften § 22 og punkt 11 nedenfor.

Krav kan dermed også settes frem før det er konstatert mislighold utenfor konkurs, og er det en konkurs så trenger man ikke vente til man har realisert pantesikkerhet hos lånetaker. Det må imidlertid foreligge kvalifisert mislighold når krav fremsettes.

Eksfin har uttalt at det er det samme for dem om man likevel venter til slik realisering er gjennomført. Det er i forskriften lagt inn hvor lang renteperiode som garantien dekker og sånn sett lagt inn et insentiv til foretakene for å kreve garanti underveis. Uansett krav om utbetaling eller ikke er arbeidsfordelingen mellom finansforetakene og Eksfin slik etter forskriftens § 21 at det er finansforetakene som har ansvar for kundeforholdet og dermed også ansvaret for inndrivelse av kravet, også etter at garantibeløpet er utbetalt.

Det er i forskriften § 21 annet ledd fastsatt nærmere krav til hva anmodningen skal inneholde. Kravet må være fremsatt senest 3 måneder etter utløp av lånets løpetid.

Eksfin har gitt en veiledning på hva de ser for seg at finansforetakene skal dokumentere ved krav om utbetaling basert på forskriftene, se lenke under pkt. 8.1. Anmodning om utbetaling skal lastes opp i Eksfins portal. Her skal det vedlegges dokumentasjon som er bekreftet av finansforetakets intern/ekstern revisor. Når det gjelder hva revisor skal bekrefte så vises det til pkt. 8.4.

Når krav er innmeldt skal kravet inkluderes i bankenes månedlige rapport til Eksfin fordi bankene fortsatt er ansvarlig for inndriving av kravene.

Eksfin vil det feil eller uklarheter i kravet/dokumentasjonen søke dialog med finansforetakene. Dette for at Eksfin skal få tilstrekkelig klarhet og forståelse for bankens beveggrunner og dokumentasjon. Dialogen har til formål å sikre at Eksfin kan utbetale garantien. All dialog og spørsmål er for å få trygghet nok til å stå ved garantiansvaret.

Finansforetaket inndriver lånet så lenge de mener det er hensiktsmessig. Når finansforetaket avslutter inndrivelsesprosessen, skal Eksfin informeres om dette samme med en oppstilling av endelig konstatert tap med bekreftelse fra intern/ekstern revisor. Eksfin har da etter forskriften en mulighet til å fortsette inndrivelsesprosessen. For finansforetaket er prosessen uansett avsluttet.

Etter forskriften § 22 er det finansforetaket som skal inndrive hele lånet, også det som dekkes av statens garanti. Før finansforetaket avslutter inndrivelsesprosessen, skal finansforetaket skriftlig opplyse Eskfin om dette, og legge ved en oppstilling av endelig konstatert tap. Eskfin kan stille krav om at uavhengig tredjepart verifiserer forholdsmessigheten mellom finansforetakets og statens endelige tap. Dersom Eskfin ønsker å fortsette inndrivelsesprosessen, kan Eskfin kreve at underliggende krav og sikkerheter transporteres til staten, jf. § 22 siste ledd.

Også i en konkurssituasjon vil det være behov for å inngå avtaler om realisering av boets aktiva (verdsettelse, allokering av verdier osv.) Hvor fritt står bankene eller skal Eksfin konsulteres? Ved en konkurssituasjon står man ovenfor en objektiv hendelse med lovbestemte konsekvenser. I den grad banken inngår avtaler rundt kundeengasjementet i en slik situasjon og som involverer statens garantiansvar, er det mye som er gitt mht. dekningsrekkefølge og fordeling av aktiva. Det som er et godt utgangspunkt for finansforetakene, er å bruke sitt beste bankskjønn og deretter tenke på den tillit og åpenhet som ordningen er basert på. Finansforetaket bør stille seg spørsmålet om avtalen som vurderes er en god måte å bruke statens midler på. I den grad finansforetakene er usikre på løsningene eller der de føler dette kan komme opp som et spørsmål i etterkant, vil Eksfin kunne være en diskusjonspartner. Uansett er det viktig at finansforetakene dokumenterer godt de vurderingene som gjøres.

Forskriften § 20b åpner for betinget forlengelse av lånet. Dette forutsetter at statens interesser ivaretas og at statens tap antas å bli lavere (bedring av statens situasjon) enn ved utbetaling av garantien etter forskriftens § 21. Det står «lavere enn», men finansforetakene samfunnsrolle og statens interesser vil ofte være sammenfallende. Ved en restrukturering er det viktige for Eksfin at finansforeaktene beskriver et rasjonale ved anbefaling av løsning for Eksfin. Eksfin er fullstendig klar over at ved vurdering av alternative løsninger, vil fremtiden være beheftet med usikkerhet. Her må finansforetakene basere seg på og dokumentere sine kredittvurderinger.

Dette betyr at kravet om «i statens interesse» alltid må ligge inne som en vurdering ved restrukturering og at man ikke utelukkende kan basere seg på andre hensyn ved valg av alternativ.

Det er knapt noen sammenligningsgrunnlag i slike tilfeller. Finansministeren har pekt på at dette gir rom for markedsmessige tilpasninger for videre drift. Denne uttalelsen går nok på de bedriftsmessige løsninger og hva som skal til for at bedriften overlever.

Eksfin ser dette som et krav om at Staten skal behandles likt som andre kreditorer i denne sammenheng. Det betyr at staten og banken skal behandles like. Klar over at utgangspunktet ikke nødvendigvis er likt. De garanterte lånene er ofte gitt på et sent tidspunkt i de tilfeller det kommer til en restrukturering. Sånn sett kan dette lånet stille seg ganske langt bak i køen, men prinsippet er at staten skal behandles likt for at dette ikke skal kunne ses på som en statsstøtte til bedriftene.

Ved restrukturering vil man ofte se at det for bedrifter som inngår i konsern kan være fornuftig å flytte gjeld innenfor konsernstrukturen. Dette kan være debitorer som i utgangspunktet kanskje ikke kvalifiserer til lån innenfor ordningen.

Dersom det er snakk om restrukturering der debitor er i problemer, vil Eksfin kunne akseptere en gjeldsovertakelse som en del av en restrukturering. Kravet må være at dette er en handling som er fornuftig og vurderes som godt bankhåndverk.  

Den minst omfattende er endring av løpetid utover 6 år. Utover dette at er det at bankene gjør noe med lånet som kan medføre et tap for staten.

Eksfin må samtykke til en avtale om restrukturering. God dokumentasjon er viktig i denne sammenheng, herunder god begrunnelse for hvorfor dette er beste alternativ. Dokumentasjonen må både gjelde låneforholdet og vurderingen av løsninger for restrukturering.

Forutsetning for en aksept er at dokumentasjonsgrunnlaget for vurdering av alternativene er godt nok for Eksfin. Når dette foreligger, skal Eksfin være ekspeditte. Beslutningene vil etter foreløpige planer bli truffet etter korte beslutningsprosesser så langt det er mulig. Eksfin har understreket at tidlig kontakt i denne sammenheng kan være fornuftig.

Restrukturering ved ettergivelse av gjeld mot debitor vil også binde staten. Eksfin vil da ikke forfølge kravet mot debitor eller gjøre gjeldende noe regresskrav.

Forlengelse av lånets løpetid og forlengelse av garantitiden utover 6 år er mulig ved restrukturering. Innenfor 6 års løpetid er forlengelse helt opp til bankene. Utover denne maksimalrammen vil ytterligere forlengelse bare kunne skje knyttet til restrukturering med det prosesskrav og dokumentasjonskrav som da gjelder. Det vil være opptil bankene å finne de beste løsningene og bruke sitt bankskjønn. Det betyr en avveining og balansering av beste løsning for bedrift, bank og stat. Det kan være situasjoner hvor forskjell mellom kreditorer kan forsvares som følge av at man kom inn med lån/garanti på ulike tidspunkt. Dette vil måtte vurderes konkret. Tidlig dialog og forholdsmessighet er her viktige stikkord. Det ligger ikke i forskriften noen begrensning i hvor lenge lånet/garantien kan forlenges under en restruktureringsløsning.

Det er et spørsmål om dette kan betraktes som «lavere tap». Tapet vil her bli likt med konkurs, men det kan være grunner til å støtte dette dersom videre drift og verdiskapning kan sikres på denne måten.

Finansforetak kan gi nye lån til kunder de har gitt garanterte lån til tidligere uten å innhente samtykke, dersom prioriteten for eksisterende garanterte lån ikke påvirkes, se også svar under 6b.1. Nye låneopptak som resulterer i at det garanterte lånet kan få dårligere prioritet, skal anses som en restrukturering hvor et garantert lån «inngår» etter § 20a, og hvor det foreligger en plikt til å få samtykke fra Eksfin.

Loven § 9 skal garantiordningen avvikles så snart garantiansvaret under loven er bortfalt. Exit-regler for ordningen utover dette er ikke avklart. Den utfyllende forskriften fastsetter ikke slike regler.