Det er en viktig forutsetning for at spørsmålet oppstår; innleiet må ha vært av en slik varighet at den innleide ville ha hatt krav på bonus, dersom vedkommende hadde vært fast ansatt for å gjøre det arbeidet de faktisk har utført.
Den konkrete saken
Spørsmålet som Høyesterett tok konkret stilling til, var om utbetalinger fra bonusordningen hos Aker BP var omfattet av lønnsbegrepet i arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd bokstav f. Med andre ord om utbetalingene måtte anses som «vederlag for arbeid» eller ikke. I så fall hadde to innleide arbeidstakere krav på å bli likebehandlet med Aker BPs egne ansatte i den sammenheng.
Hovedelementet i Aker BPs ordning var å belønne de ansattes felles prestasjoner som gruppe i løpet av opptjeningsåret. Det var altså tale om en belønningsordning på virksomhetsnivå for de ansattes samlede innsats i det foregående året. Det var svært få målepunkter som ikke kunne henføres til parametere som var direkte knyttet til arbeidsinnsats, som for eksempel «Relative Shareholder Return».
Høyesteretts vurdering
Høyesterett kom til at utbetalinger fra en slik belønningsordning for allerede utført innsats på gruppenivå, reelt sett måtte karakteriseres som «vederlag for arbeid». At bonusordningen var administrativt fastsatt og underlagt innleierens styringsrett, endret ikke Høyesteretts oppfatning. Det gjorde heller ikke ulike praktiske problemer som tolkningsresultatet ville gi bemanningsforetak. De to innleide arbeidstakerne vant således frem og deres arbeidsgiver (bemanningsforetaket) måtte utbetale bonus som om de hadde vært ansatt hos Aker BP.
Dersom Høyesteretts avklaring reiser spørsmål hos våre medlemmer som har etablert selskapsbonusordning i en eller annen form, ta gjerne kontakt med en av våre arbeidsrettsjurister.