To nye dommer om kompensasjon for reisetid

Polititjenestemann på reise

Den første saken (HR-2018-1036-A) gjaldt en polititjenestemann som var del av en utrykningsenhet på Vestlandet.  Ved oppdrag for utrykningsenheten måtte arbeidstakerne i blant møte til arbeid andre steder og til andre tider enn normalt. Reise til og fra oppdragene foregikk i tjenestebil, med våpen, og arbeidstakeren var tilgjengelig hvis operasjonssentralen hadde behov for hans bistand.

Arbeidstakeren gikk til sak mot arbeidsgiveren, altså Staten, med krav om at reisene i forbindelse med tre spesifikke oppdrag var å anse arbeidstid, og at han derfor også hadde krav på overtidsbetaling.

I Høyesterett fikk arbeidstakeren medhold i at de tre konkrete reisene, med oppmøtested andre steder enn normalt og utenfor normal arbeidstid, skulle regnes som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven kapittel. 10. Hva gjaldt rett til overtidsbetaling delte Høyesterett seg i et flertall og et mindretall. Flertallet tilkjente overtidsbetaling for ett av oppdragene, mens mindretallet mente det måtte utbetales overtidsbetaling for alle tre oppdragene.

Er reisetid arbeidstid?

Aller først: Det kan leses av dommen at det fortsatt skal skilles på typen reisetid.
Vi kan berolige våre medlemmer med at reisetid til og fra alminnelig arbeidssted, altså den type reise som arbeidstakere flest foretar til daglig, fortsatt ikke skal regnes som arbeidstid.

Da Høyesterett utredet spørsmålet om tid brukt på reise til oppmøtested/oppmøtetid utenom det alminnelige var arbeidstid, fikk de innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. EFTA-domstolen gikk konkret til verks og vurderte polititjenestemannens reiser etter en rekke momenter. Uttalelsen var klar på at reiser som disse var å regne som arbeidstid. Høyesterett tok dette til følge for de aktuelle reisene, men la til at det var uklart hvilken rekkevidde uttalelsen har.

Det er dermed usikkert hvilken betydning avgjørelsen har for arbeidstid i andre typer arbeidsforhold, og det må en konkret vurdering til i hvert tilfelle. Det er imidlertid verdt å merke seg at Høyesterett innledningsvis uttalte at en eventuell dom i arbeidstakerens favør ikke ville være avgjørende for hva som skal anses som arbeidstid i andre sammenhenger, slik som i tariffavtaler, andre deler av arbeidsmiljøloven eller i lovgivningen for øvrig.

Hvordan kompenseres reiser som er arbeidstid?

Høyesteretts vurdering av kravet om overtidsbetaling var basert på en tolkning av tariffavtalen på feltet. I finansnæringen gjelder andre regler og dommens uttalelser på dette punkt har ingen overføringsverdi til vår bransje.

Innleid vikar med varierende arbeidssted – klargjøring av likebehandlingsprinsippet

I den andre dommen Høyesterett nylig avsa (HR-2018-1037-A) gjaldt saken spørsmålet om likebehandling av vikar fra bemanningsbyrå. Vikaren, som var ansatt i Manpower AS, var leiet inn hos Statens Vegvesen. Hans faste arbeidssted var Tønsberg. De ansatte i Tønsberg, både faste og vikarer, ble enkelte dager sendt for å arbeide i Larvik. De faste ansatte fikk reisetidsgodtgjørelse, men vikaren fikk ikke dette. Han påstod dette var brudd på likebehandlingsprinsippet i arbeidsmiljøloven § 14-12 a og gikk til sak.

Det sentrale spørsmålet var om reisegodtgjørelsen falt inn under bestemmelsens lønnsbegrep. Høyesterett la til grunn at reisegodtgjørelsen var omfattet og var i saken relativt klar på at reell likebehandling ikke kunne oppnås hvis vikaren ikke hadde rett på godtgjørelsen. Retten fastslo at i en situasjon hvor arbeidstakere utfører samme arbeid, og har samme reiseforpliktelser, kan ikke arbeidstakeren kompenseres ulikt kun avhengig av om han er fast ansatt eller innleid.