Bankenes lønnsomhet er god, men banker må også være lønnsomme

For å avgjøre det bør resultatene vurderes i forhold til andre relevante økonomiske størrelser.

Et av de mest brukte målene på lønnsomhet er resultatet som andel av egenkapitalen, det vil si avkastningen på eiernes kapital. Den norske banksektoren har en egenkapital på 759 milliarder kroner. Med resultatet på 96 milliarder kroner blir egenkapitalavkastningen på 13 prosent for 2023, opp fra 12 prosent i 2022, se figur 1. Til sammenlikning var gjennomsnittlig egenkapitalavkastning for vanlige foretak 16,6 prosent i 2022.^[1]

Bankenes lønnsomhet varierer på kort sikt med utviklingen i norsk og internasjonal økonomi. Under pandemien ble bankenes lønnsomhet svekket av økte nedskrivinger på utlån. I tillegg falt bankenes netto renteinntekter da Norges Bank reduserte styringsrenten til null.

For det første bidro rentenedgangen til å redusere inntektene på egenkapitalfinansierte eiendeler. Bankene betaler ikke renter på egenkapitalen. Inntektsreduksjon fra lavere renter ble derfor ikke kompensert med lavere rentekostnader på denne finansieringen. For det andre bidro rentenedgangen til å redusere inntektene på innskuddsfinansierte eiendeler. Lønnsomheten på innskuddsfinansierte eiendeler avhenger av innskuddsmarginen, det vil si forskjellen mellom  pengemarkedsrenten og innskuddsrenten. Innskuddsmarginen ble negativ under pandemien da Norges Bank reduserte styringsrenten til null og bankene ikke ville kreve betaling for innskudd (negativ innskuddsrente).

Etter pandemien har bankenes lønnsomhet økt. Det skyldes hovedsakelig en reversering av de ekstraordinære forholdene under pandemien. Bankene har tilbakeført deler av utlånstapene som ble bokført under pandemien, fordi det viste seg at de hadde skrevet ned verdien på utlånene mer enn hva de endelige tapene skulle bli. I tillegg har netto renteinntekter økt, i hovedsak som følge av at Norges Bank økt styringsrenten med 4,5 prosentenheter.

Finans Norges beregninger viser at renteøkningen har bidratt til å øke årlige netto renteinntekter fra egenkapitalfinansierte eiendeler med om lag 29 milliarder kroner.[2] Denne effekten har blitt forsterket av at bankene har økt egenkapitalandelen fra 4,9 prosent i 2009 til 7,6 prosent i 2023.[3] I tillegg har innskuddsmarginen økt. Deler av økningen i innskuddsmarginen kan forklares med økt rentenivå. I tillegg kan økningen i innskuddsmarginen forklares med økt tilbud av innskudd grunnet høy sparing under pandemien samt lav etterspørsel etter innskudd fra bankene grunnet lav utlånsvekst.

Fremover venter markedsaktører og myndigheter at bankenes lønnsomhet vil falle etter hvert som utlånstapene øker og innskuddsmarginen avtar. Norges Bank anslår at utlånstapene vil øke noe.[4] Sentralbanken venter også at innskuddsmarginen vil falle noe, blant annet fordi husholdningene trolig vil tære på innskuddene og konkurransen om innskudd øker mellom bankene. Samlet sett anslår Norges bank at bankenes egenkapitalavkastning vil ligge nær 12 prosent de nærmeste årene.

Over tid er de norske bankenes lønnsomhet på nivå med lønnsomheten i foretak utenfor finanssektoren. Den norske banksektoren har hatt en gjennomsnittlig egenkapitalavkastning på 8 prosent siden 1988 (se figur 1). Tilsvarende måltall for vanlige foretak er 12 prosent. Om bankkriseårene 1988-1993 fjernes fra beregningen, blir gjennomsnittlig egenkapitalavkastning 12 prosent for både banker og ikke-finansielle foretak.

De norske bankene har redusert driftskostnadene kraftig de siste tiårene, både som andel av inntektene (kostnadsgrad) og eiendelene. Det har gitt de norske bankene den nest laveste kostnadsgraden i hele EØS-området. Kostnadseffektiviseringen har kommet kundene til gode gjennom billigere banktjenester. Siden slutten av 1980-tallet har de norske bankene halvert rentemarginen, det vil si forskjellen mellom utlånsrenten og innskuddsrenten.[5] I tillegg betaler ikke bankkundene for flere av betalingstjenestene i Norge. Det taler for at bankene ikke tar seg for godt betalt.

Banker må være lønnsomme

Bankenes gode lønnsomhet og økte levekostnader har skapt debatt om myndighetene bør beskatte bankene hardere og regulere bankenes rentesetting. Slike tiltak kan svekke bankenes tilgang på egenkapital og innebære dyrere markedsfinansiering (obligasjoner og sertifikater). Cecilie Langum Becker, økonomikommentator i NRK, belyste problemstillingen i et innlegg:

«Å drive bank er ikke noe veldedighetsprosjekt. Bankene har eiere, og DNB er et børsnotert selskap med mange små og store aksjonærer. Aksjonærer krever avkastning på sin investering, enten i form av utbytte eller i form av verdistigning på aksjene de eier».

Investorenes avkastningskrav består av en risikofri rente og en risikopremie.[6] Renten på statsobligasjoner uttrykker en risikofri rente som kompenserer investorer for forventet inflasjon og løpetidsrisiko. Denne er på rundt 3,5 prosent for norske statsobligasjoner med ti års løpetid. I tillegg krever investorene en risikopremie som kompenserer for at fremtidige kontantstrømmer er usikre. Investorene krever høyere avkastning for å investere i foretak med usikker lønnsomhet enn i sikrere foretak.

Siden 1988 har egenkapitalavkastningen til banksektoren variert mer enn for foretakssektoren. Det kan tale for at avkastningskravet bør være høyere for bankene enn for foretakene. Ifølge en analyse gjennomført i Norges Bank har bankene gitt lavere risikojustert avkastning enn vanlige foretak.[7]

Finansmarkedene kan vurdere bankene som mindre lønnsomme og mer risikable dersom myndighetene overstyrer bankdriften og gjennomfører tiltak som svekker lønnsomheten. I en slik situasjon kan det bli mer krevende for bankene å tiltrekke seg investorer. I verste fall faller tilgangen på egenkapital bort, noe Cecilie Langum Becker antyder i innlegget sitt:

«Det spørs om noen av de andre eierne ville sittet og eid sammen med staten dersom for eksempel næringsminister Jan Christian Vestre skulle grepet inn og bedt DNB redusere utlånsrentene og dermed tjene mindre penger. Slik funker det rett og slett ikke i finansmarkedet.»

Om det er få som ønsker å eie banker, kan det bli krevende å oppkapitalisere banker. Det vil særlig være tilfelle i dårlige tider med store tap i bankene. Myndighetene stiller krav til kapital i bankene, slik at bankene må finansiere utlån og andre eiendeler med en tilstrekkelig andel egenkapital. Kapitalkravene sørger som regel for at bankene må øke egenkapitalen dersom de skal øke utlånene. Bankene kan øke egenkapitalen ved å holde tilbake overskudd eller ved å utstede egenkapital i finansmarkedene. Svak tilgang på egenkapital kan derfor begrense hvor mye bankene kan låne ut, særlig i perioder med underskudd i bankene. Det taler for at banklån kan bli både mindre tilgjengelige og dyrere om tilgangen på egenkapital blir svak.

Bankenes markedsfinansiering kan også bli dyrere og mindre tilgjengelig for banker med svak lønnsomhet. Den norske banksektoren er avhengig av å finansiere seg i finansmarkedene. Kundeinnskudd finansierer bare litt over halvparten av bankenes utlån til kunder, se figur 2. Bankene må derfor finansiere om lag halvparten av eiendelene med markedsfinansiering.

Finansmarkedene krever en høyere risikopremie for å finansiere ulønnsomme foretak enn lønnsomme foretak. Dersom bankene skal ha stabil tilgang til billig markedsfinansiering, bør lønnsomheten være konkurransedyktig sammenliknet med andre foretak. Tiltak som griper inn i bankdriften og svekker lønnsomheten betydelig, kan derfor gjøre bankenes markedsfinansiering både dyrere og mindre tilgjengelig.

Banklån kan bli dyrere om bankenes lønnsomhet svekkes. Om bankene skal unngå å tape penger, må de låne ut til en rente som er høyere enn renten de finansierer utlånene med. I tillegg må denne marginen mellom utlånsrenten og finansieringsrenten være høy nok til å dekke driftskostnader, forventede tap på utlån og avkastning på egenkapitalen. Både økte driftskostnader, høyere forventede utlånstap, økte finansieringskostnader og økte avkastningskrav kan derfor føre til at bankene øker utlånsrentene. Bankene kan velge å velte økte kostnader over på kundene eller ta regningen selv. Om bankene velter de økte kostnadene over på kundene, vil lån og andre banktjenester bli dyrere. Utviklingen i bankenes rentemarginer, kostnader og egenkapitalavkastning siden finanskrisen tyder på at finansskatt og mer omfattende regulering har bidratt til å gjøre banktjenester dyrere.⁶

Lønnsomme banker er avgjørende for en stabil utvikling i økonomien. Den norske banksektoren har lånt ut om lag 5500 milliarder kroner til norske husholdninger og foretak, se figur 3. Det tilsvarer om lag 80 prosent av samlede utlån fra norske kilder. Den høye andelen bankfinansiering skyldes flere forhold. De fleste bedriftene i Norge er for små for å finansiere seg i obligasjonsmarkedet. I tillegg eier 76 prosent av husholdningene egen bolig, og 70 prosent av boligeierne har bankgjeld. Norske husholdninger har dessuten høy gjeld. Husholdningenes gjennomsnittlige gjeld utgjør nesten 240 prosent av disponibel inntekt.

God lønnsomhet bidrar til å redusere faren for bankkriser. Bankkriser kan påføre samfunnet store kostnader, fordi tilgangen på lån og andre banktjenester blir dårligere. Det kan særlig være tilfelle for Norge, der størsteparten av privatpersonene og bedriftene låner fra bankene. Historisk har de fleste bankkrisene blitt forårsaket av tap på utlån.

God lønnsomhet gir bankene et godt førstelinjeforsvar mot slike tap og reduserer faren for kostbare bankkriser. Kapitalen er andrelinjeforsvaret mot tap. God underliggende lønnsomhet gjør det også lettere å oppkapitalisere banker i dårlige tider. God lønnsomhet reduserer derfor faren for kostbare bankkriser. I tillegg sikrer det bankkundene stabil tilgang til banktjenester til gunstige betingelser. Samlet sett taler dette for at bankene må være lønnsomme.