Banker blir nå beskyldt for dårlig forretningsmoral fordi man gjennomgående har gode resultater. Vi forstår at husholdninger som nå merker at renteøkningene virkelig biter, reagerer med undring over at bankene, som pressen uttrykker det, rapporterer «milliardresultater». Det kan sikkert være både fristende og populært å peke på begrensning av utbytter eller enda hardere beskatning av næringen som svar.
Men da er det viktig å kjenne mer enn overskriftene. Utlånsmarginene på lån til husholdningene er nå på historisk lave nivåer. Ja, det er sant at bankene tjener godt på innskudd for tiden, men vi kommer fra en tid med negative innskuddsmarginer og den sterke konkurransen i bankmarkedet vil over tid gi press oppover på innskuddsrentene. Bankene tjener også godt fordi store deler av norsk næringsliv gjør det godt og fordi kapitalmarkedene er sterke. Så er det skyer i horisonten og mye tyder på at tapene hos bankene kommer til å øke fremover. Nettopp da er det viktig at bankene er solide og har god lønnsomhet.
Banker skal ikke tjene for mye penger. Det vil være et tegn på dårlig konkurranse. Tallene viser imidlertid at det ikke er tilfellet. Over tid tjener bankene om lag på nivå med annet norsk næringsliv. Men tallene viser også at bankenes resultater varierer mer enn i flere andre næringer. Under pandemien falt inntjeningen i bankene. I etterkant av pandemien har vi sett økende resultater i takt med stigende styringsrente.
Rentemarginer
Rentenivået på utlån er nært knyttet til, og vil følge Norges Banks styringsrente. At bankene har holdt litt igjen når rentene siden 2021 har steget, er et utslag av hard konkurranse i markedet. Utlånsmarginene har falt og er på historisk lave nivåer. Bankene tjener med andre ord mindre på utlån nå enn før.
Bankenes økte lønnsomhet de siste kvartalene skyldes flere faktorer. Mye kommer fra et næringsliv som fortsatt går godt i Norge. Fra forbrukerne kommer det av økte marginer på innskudd. Innskuddsrenten har ikke steget like mye som rentene i pengemarkedet. Men husk da at vi gjennom pandemien hadde negative innskuddsmarginer. Bankene tapte penger på innskudd. Hva som skjer fremover, er vanskelig å spå. De tre siste årene har tapene vært svært lave. Det er naturlig å tro at de vil stige. Det vil trekke lønnsomheten nedover. Etter hvert som forbrukerne tærer på oppspart kapital, vil vi se en tiltagende konkurranse om innskuddskronene og antagelig stigende innskuddsrenter. Det vil trekke lønnsomheten nedover. Regulatoriske forhold og krav til næringen, fører til et kompetanseskift med stigende kostnader og investeringer. Det vil også redusere lønnsomheten.
Utbytte og merverdiavgift
Investorer forventer utbytte, også fra banker. Hvis ikke, er det langt færre som vil ønske å eie banker, da investerer de heller i andre typer selskaper. Eierne er like rike om banken beholder pengene som egenkapital eller om den utbetaler pengene, ved utbetaling av utbytte vil kursen på aksjen falle tilsvarende. En viktigere effekt av å ikke utbetale utbytte, er at bankene må tjene mer penger for å betjene en stadig høyere kapitalbase. Det vil ramme forbrukerne og næringslivet direkte gjennom høyere lånerenten eller lavere innskuddsrente.
Momsfritaket er brukt som argument for å øke skatten på finansnæringen. Scheel-utvalget konkluderte med at det var for vanskelig å innføre merverdiavgift i finans. I stedet innførte man i 2017 en ekstraskatt på finansnæringen. Høyere selskapsskatt (3 %) og høyere arbeidsgiveravgift (5%). Næringen betaler også den ekstraordinære økningen (5%) for lønninger over 850.000 på toppen av dette. Det betyr at næringen betaler opptil 25 prosent arbeidsgiveravgift for deler av lønnsmassen. Med så høy arbeidsgiveravgift er det allerede et alternativ å kjøpe tjenester fra andre land fremfor å ansette for eksempel teknologer og utviklere i banker over hele Norge. Dette er høykompetansearbeidsplasser norske distrikter trenger, og det er uklokt å flytte verdiskapning ut av Norge.
Finansnæringen styres best gjennom strenge, og over tid mest mulig stabile, regulatoriske rammebetingelser som sikrer mest mulig like konkurransevilkår for alle tilbyderne. Ikke gjennom endringer drevet frem av kortsiktige, reversible fluktuasjoner i markedet. Det kan gi utslag man ikke ønsker seg og gjøre vondt verre for både forbrukere og næringsliv. Når vi nå står overfor usikre tider er det en trygghet i at bankene vil tåle tap og samtidig fortsette å levere på samfunnsoppdraget som er å finansiere næringslivet og husholdningene, også i vanskelige tider.
Kronikken ble først publisert i VG.
