Dette er en kommentar fra Tom Staavi, informasjonsdirektør i Finans Norge. Foto: CF-Wesenberg.
Partiet Rødt ønsker å skattlegge finansnæringen hardere. Det er greit, det. Det overrasker ikke og demokratiet får avgjøre om de får gjennomslag. Men de kan ikke konstruere sin egen virkelighet for å få gjennomslag for forslaget. Les kommentaren til Tom Staavi, informasjonsdirektør i Finans Norge.
Marie Sneve Martinussen i Rødt og jeg er like opprørt over at stadig flere nordmenn må stå i kø for å få matpose. Det er en skam. Vi kan ikke og bør ikke akseptere at mange husholdninger går til grunne. Men hun retter baker for smed når hun forsøker å gjøre bankene til skurken i sin krisefilm.
«Gang på gang har fellesskapet stilt opp for bankene og finansnæringa, med krisepakker og redningsaksjoner.», skriver Marie Sneve Martinussen i en kronikk i NRK ytring. Jeg vet ikke hvilket tidsperspektiv hun sikter til, men i moderne tid har vel staten grepet inn ved to anledninger i Norge. Den ene gangen under bankkrisen på tidlig 90-tallet, og den andre under finanskrisen.
Jeg tror Martinussen mener at det har kostet staten, det vil si skattebetalerne, penger disse to gangene. Penger som har gått til bankenes aksjonærer. Hun får eventuelt korrigere meg om jeg tar feil. Under bankkrisen bestemte staten at flere store banker var konkurs, i etterkant var det diskusjoner om de virkelig var det. Uansett, staten nullet aksjonærenes verdier i disse bankene, aksjonærene tapte alt, og staten skjøt inn ny egenkapital. Kanskje en av statens bedre investeringer. Dette er grunnen til at staten eier en tredel av DNB i dag.
Den andre gangen, under finanskrisen da daværende finansminister Kristin Halvorsen dro det såkalte «Gullkortet» fordi alle kapitalbevegelser i verden stoppet opp. Norske banker hadde den gang ikke påført seg selv eller systemet stor risiko, denne krisen kom fra utlandet. Den korte og tabloide versjonen av «Gullkortet» var at staten tilførte bankene likviditet, men bankene måtte betale for den likviditeten staten bød på. Noe de også gjorde.
«På toppen av Norges Bank mange og hyppige økninger av styringsrenta de siste to årene, har også norske banker benyttet situasjonen til å arrangere hjemme-alene-rentefest, på bekostning av vanlige låntakere og småsparere.», skriver Martinussen. Når det gjelder utlånsrentene, kan jeg forsikre Martinussen at Norges Bank har voksne patruljerende rundt hjemme-alene-rentefesten. Ingen har foreløpig fått i seg for mye voksenbrus.
Det er nemlig slik at nivået på utlånsrentene havner der Norges Bank ønsker at det skal havne. Hvis bankene øker sine renter for mye, øker ikke Norges Bank sin styringsrente, da setter de den ned. Hvis bankene øker for lite, øker Norges Bank sin styringsrente enda mer. Og nå har Norges Bank økt renten 13 ganger siden slutten av 2021, senest for et par uker siden. Da varslet Norges Bank at de tror de må øke renten en gang til i desember.
Norges Bank mener med andre ord at utlånsrentene fortsatt er for lave gitt den økonomiske utviklingen. Hva forteller det oss om bankenes renteøkninger? Jo, at de i denne perioden har økt renten mindre enn Norges Bank har ønsket.
Rundt dette utlånsrentenivået Norges Bank ønsker seg, konkurrerer bankene så busta fyker. Utlånsmarginene har sunket og har knapt vært så lave som nå.
«Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at bankenes overskudd økte kraftig i 2022, og i 1. halvår 2023 var de over 30 prosent høyere enn 1. halvår i fjor.», skriver Martinussen. Det er riktig. Men så skriver hun: «Det betyr at norske husholdninger i praksis må stramme inn mye mer enn det Norges Banks rentepolitikk sikter mot.» Det er feil. Det er flere forklaringer på at bankenes overskudd har økt i 2022 og 2023. En av dem er en nødvendig normalisering etter dårligere resultater gjennom pandemien. En annen at tallene inkluderer inntjening fra alle deler av bankene, herunder inntjening fra næringskunder i et næringsliv som fortsatt gjør det veldig bra i Norge.
Og ser vi på forbrukerne, kommer overskuddsøkningen som en følge av at innskuddsrentene ikke har fulgt utlånsrentene. Det er mange grunner til at den ikke har gjort det. Men at rentene ikke øker like mye for innskuddskundene som antagelig ikke har gjeld, betyr ikke at disse må stramme inn, Martinussen. De får litt mindre mer. Om noe vil en større økning av innskuddsrentene legge press på enda høyere utlånsrenter for å oppnå samme inndragning av kjøpekraft som Norges Bank ønsker seg.
«I en sånn situasjon mener jeg at vi som politikere ikke kan sitte og se på at norske banker henter ut kriseprofitt i ei tid der sjokkrentene allerede har tatt tryggheten fra folk.», skriver Martinussen. Som jeg skriver over, sjokkrenten er det ikke bankene som har valgt. Det er det Norges Bank som velger. Hvis Martinussen mener utlånsrentene er for høye, må hun sammen med sine stortingskolleger endre mandatet til Norges Bank. Noe veldig mange antagelig vil advare sterkt mot.
«Vi trenger et reelt offentlig alternativ for vanlige norske bankkunder… Dette kan enten gjøres gjennom en kraftig gjenreising av Husbankens rolle eller gjennom opprettelsen av en helt ny bank.» skriver Martinussen. Jeg vet ikke helt hva Martinussen tror om å drive bank. Næringen er gjennomregulert og man trenger en hær av mennesker for å sørge for at Finanstilsynet aldri finner noe galt. Det er en grunn til at det er få nyetableringer i finansnæringen, svært få vil seg selv så vondt.
Men la oss nå si at staten laget «Folkets Bank» som hadde som formål å låne ut penger til folk til en lavere rente enn den Norges Bank setter for alle andre bankkunder. Jeg stiller meg gjerne først i den køen. Der blir jeg nok ikke alene. Hva tror du skjer med inflasjonen om vi blir mange nok som får lov å flytte lånet til den superlave renten i «Folkets Bank»? Eller er dette et tilbud til bare noen få utvalgte? Hvem skal i så fall ordne køen og hva er kriteriene?
Hva skjer med de som akkurat ikke er verdige til superrente i «Folkets Bank»? De vil plutselig være nederst og fraløpt av de heldige som kom innenfor «Folkets Bank». Jeg tror de kommer til å bli sinna. Og hva mener Finanstilsynet som neppe liker at de med størst risiko og mest utsatt betalingsevne, skal få billige lån? Blir fort stor etterspørsel av slikt og kanskje også store tap.
Løsningen for utsatte husholdninger er neppe via bankene. Den handler om å øke inntekten til folk gjennom å få folk i arbeid eller å gjøre det enklere å arbeide litt i kombinasjon med offentlige stønader. Eller finne kortsiktige treffsikre stønadstiltak gjennom kontantoverføringer for de aller mest utsatte.
