Et viktig spørsmål som vi har stilt hver gang siden Norge arrangerte OL på Lillehammer i 1994, er hva husholdningene vil prioritere hvis økonomien ble bedre. Her har vi hatt om lag den samme grupperingen siden den gang. Jeg har samlet svaralternativene i fem grupper:
- Spare mer - Nedbetale gjeld, annen sparing eller investeringer
- Forbruke mer – Kapitalvarer, brun- eller hvitevarer, møbler eller reise
- Gjøre store investeringer – Bolig, hytte, bil eller båt
- Pusse opp
- Gi mer gaver til barn eller andre
Og slik fordeler de ulike kategoriene seg i hele perioden:
Jeg synes dette bildet forteller en interessant historie. Vår gavmildhet synes for eksempel å være ganske konstant. Vårt ønske om å pusse opp hjemmene våre synes også upåvirket av skiftende økonomiske tider, renter, kriser eller alt annet som skjer. Det samme kan man si om vårt ønske om å gjøre de store investeringene i ny bolig, hytte, biler og båter. Alle disse tre kurvene er temmelig flate.
Det store skiftet vi kan se i dette bildet, er hvordan det norske folk har gått fra å ønske forbruk til å prioritere sparing.
Frem mot 2001 bar norske husholdninger med seg et stigende ønske om høyere forbruk. Deretter stabiliserte andelen seg som ønsket et høyere forbruk i perioden 2001 til 2008. Fra 2008 og frem til i dag, er det en helt tydelig tendens om at stadig færre vil forbruke mer. En annen måte å tolke dette på er at stadig flere får en så god økonomi at forbruksbehovene blir tilfredsstilt uten at vi trenger bedre økonomi for å realisere dem. Lykkelandet der altså.
Spareønsket forteller den motsatte siden av dette. Når vi har prioritert forbruk ned, har vi prioritert sparing opp. Spareønsket ser ut til å ha begynt å stige rundt 2005-2006. Og selv om det har vært variasjoner fra kvartal til kvartal, er trenden klart stigende hele veien frem til i dag.
Jeg gjetter på tre forklaringer til dette sterkt stigende spareønske i det norske folk.
Den første forklaringen tror jeg henger sammen med pensjonsreformen som kom nettopp i perioden 2005-2006. Folketrygdens alderspensjon ble levealdersjustert. Vi lærte at vi måtte jobbe lenger hvis ikke ble den årlige pensjonsutbetalingen lavere. Det er slett ikke utenkelig at dette skapte en bevissthet i det norske folk om at vi må spare mer selv for å kunne pensjonere oss før 70-årsdagen eller tidligere.
Den andre forklaringen tror jeg henger sammen med det fallende forbruksønske. Vi er blitt rikere i hele denne perioden, vi har hatt realinntektsøkning i hele perioden. Med et konstant eller fallende forbruksønske, betyr det at vi har hatt større disponible midler til å betjene gjeld. Og siden det gjelder et massivt flertall (der vi så over at andelen som ønsker å kjøpe nye bolig er ganske konstant), har vi måttet øke gjelden for å vinne budrundene i boligmarkedet. Med en stigende gjeld, er det naturlig at vi også ønsker, eller blir tvunget til, å bruke bedre økonomi til å nedbetale gjeld.
Den tredje forklaringen kan henge sammen med demografi. Tyngdepunktet i vår aldersfordeling flyttes oppover. Sagt på en annen måte, det er relativt sett flere i aldersgruppene 40 og oppover nå enn det var tilbake på begynnelsen av 2000-tallet. Siden Forventningsbarometeret speiler den norske befolkningen, vil også utvalget som spørres bli eldre med tiden. Og er det noe vi vet, er det at nødvendigheten av sparing særlig til pensjonsalder er noe som virkelig går opp for oss jo eldre vi blir. Med en aldrende befolkning, stiger dermed også spareønsket.
Oppsummert mener jeg dette bildet vitner om økonomisk klokskap i summen av norske husholdninger. Vi har ikke helt glemt de gamle økonomiske dydene selv om man ofte kan få inntrykk av noe annet.
Se kvartalstallene for Forventningsbaromteret.
