Dette er en kommentar fra Runa Opdal Kerr, tidligere arbeidslivsdirektør i Finans Norge. Foto: Didrick Stenersen
Finansnæringen har gjennom de siste årene ikke klart å holde frontfagsrammen. Kompetanseskiftet er en viktig årsak, men en annen viktig årsak er de jevnt over gode økonomiske resultatene i næringen. Når virksomheten går godt, vil de ansatte gjerne ha en del av verdiskapningen og det oppstår et lønnspress.
Partene i finansnæringen er enig i tre overordnede kriterier for lønnsdannelsen. I oppgjørene skal det tas hensyn til lønnsomhet og inntjening, men det skal også tas samfunnsøkonomiske hensyn. Det siste kriteriet peker rett på den norske frontfagsmodellen.
I Norge benyttes frontfagsmodellen for lønnsdannelse slik at konkurranseutsatt næring og industri er først ute ved lønnsforhandlinger og setter normen for de kommende lønnsoppgjørene. Skal ønske om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien over tid oppfylles, settes det krav til størrelsen på konkurranseutsatt sektor. Dette kan bare oppnås dersom lønnsomheten i slik virksomhet ikke er dårligere i Norge enn i utlandet. Derfor må lønnsveksten i Norge holdes innenfor rammen av det konkurranseutsatt bedrifter innen industrien over tid kan leve med.
Siden industrien konkurrerer med andre næringer om den samme arbeidskraften, må de samme betingelsene for lønnsvekst gjelde også for andre næringer. I motsatt fall vil arbeidskraften kunne dreneres fra konkurranseutsatt industri, mot områder med høyere lønnsomhet, lønn og lønnsvekst og derved svekke industrien. Svekket konkurransekraft i industrien vil ramme hele den norske økonomien, inkludert finansnæringen. Frontfagsmodellen har tjent Norge godt gjennom høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst. Finans Norge, som andre arbeidsgiverorganisasjoner, støtter opp om normen som settes i frontfaget.
Til tross for det har Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørenes (TBUs) og SSBs-statistikk år etter år vist at lønnsutviklingen innenfor finansnæringen ligger høyere enn i frontfaget og andre sektorer.
Kombinasjonen av gode resultater, høy produktivitet og konkurranse om høykompetente ansatte, spesielt innenfor teknologi, har gitt et lønnspress i finansnæringen som det er krevende å holde igjen på. Konkurransen om blant annet teknologene gjør det svært viktig for virksomhetene å rekruttere og holde på kritisk arbeidskraft. Det gjør at man blir litt mindre gjerrig i de lokale oppgjørene og ved nyansettelser siden økonomien tillater det, og arbeidsgiver ønsker å gi de ansatte en del av verdiskapingen når resultatene er gode.
Problemet er at dersom dette går ut over frontfagsrammen så risikerer man å stjele arbeidskraft og produktivitet fra andre sektorer. Med andre ord begrenser den samfunnsøkonomiske forpliktelsen enhver arbeidsgiver har, gjennom den norske modellen, muligheten til å kunne øke lønnen slik man kanskje hadde ønsket.
Og det er faktisk slik at når frontfagsmodellen tjener norsk næringsliv så tjener det norsk finansnæring. Fordi når det går godt i norsk næringsliv og økonomi så går det godt i finans. Går næringslivet dårlig vil dette også prege lønnsomheten i finans.
Man må altså se på andre muligheter for å dele verdiskapingen.
Det kan derfor være fornuftig å se på ordninger som gjør at de ansatte kan ta del på eiersiden av bedriften. Flere undersøkelser viser at produktiviteten og omstillingsevnen kan bedres i virksomheter med slike ordninger. Medeierskap vil kunne gi en større tilknytning til arbeidsplassen og en felles langsiktig interesse for virksomhetens drift.
Finans Norge er derfor positiv til at slike ordninger benyttes i finansnæringen, men det må være den enkelte bedrift som selv må vurdere om aksjespareprogram eller liknende ordninger er riktig for deres bedrift. Å fjerne skatteinsentivet for medeierskap, som Regjeringen nå har gjort, mener vi er feil vei å gå.
Dersom bedriften velger en ordning med medeierskap er det vår oppfatning at det bør være en modell som omfatter alle ansatte i en virksomhet. På den måten vil alle dra i samme retning.
Rapporten Finans og frontfaget slår fast at finansnæringens avvik fra frontfagsmodellen i hovedsak kan oppsummeres i følgende fire forklaringer:
