Regjeringens forslag om økt formuesskatt innebærer dobbeltbeskatning for sparebankenes eiere. Bør det egentlig være slik, eller finnes det andre måter å innrette skattesystemet på for å unngå at sparebankenes eiere blir behandlet annerledes enn de som stiller kapital til rådighet for de store forretningsbankene?
De fleste av oss forbinder først og fremst formueskatten med skatt på personlig formue. Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett viser at formueskatten også har negative konsekvenser for upersonlige skatteytere, herunder landets sparebanker.
En av de større endringene regjeringen foreslår på skatte- og avgiftsområdet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2022, er en økning av formueskattesatsen for upersonlige skatteytere fra 0,15 til 0,25 prosent fra og med inneværende år. Store deler av den forventede merinntekten skatteskjerpelsen er forventet å gi for staten, er det landets sparebanker som må betale. Skatteregningen for formueskatt kommer på toppen av en særegen finansskatt som rammer sparebankene hardere enn finansnæringen for øvrig ut fra sparebankenes valg om å beholde nærhet til egne kunder.
Det finnes enkelte skattefaglige argumenter som taler for at det er riktig at sparebanker skal belastes med formueskatt for den delen av bankens egenkapital som ikke tilhører bestemte eiere. Dette er kapital som lokalsamfunnet historisk har stilt til rådighet for å bygge opp banken, og som den dag i dag utgjør et viktig grunnlag for trygge og solide sparebanker over hele landet.
Selv om man rent skattefaglig kan argumentere for formueskatt på sparebankenes samfunnskapital, er det for mange nokså urimelig å akseptere at sparebankene nå, som de eneste innen banksektoren, blir pålagt å betale en enda større skatteregning. Vi får dette verken til å rime med de tydelige løftene Arbeiderpartiet og Senterpartiet ga gjennom Hurdalsplattformen i fjor høst, eller med måten regjeringen omtaler sparebankenes avgjørende betydning for jobbskaping og aktivitet i distriktene på i forbindelse med vårens finansmarkedsmelding. Dersom man virkelig mener alvor med at «sparebanksektoren har en særlig viktig rolle som kilde til finansiering for næringslivet i alle deler av landet», bør man ikke bruke økt formueskatt som gjødsel i den tro at dette styrker lokalbankenes mulighet til å vokse i et landskap preget av stadig sterkere konkurranse fra norske og utenlandske aktører.
Måten formueskatten for sparebanker er innrettet på, innebærer også at sparebankenes egenkapitalbeviseiere utsettes for en uheldig dobbeltbeskatning. I første runde reduseres bankenes overskudds- og utbyttegrunnlag ved at formueskatten for upersonlige skatteytere belastes bankens bunnlinje. Indirekte går dette både utover bankens eiere og samfunnet som nyter godt av at store deler av sparebankenes overskudd tilbakeføres til allmennheten gjennom gaver til allmennyttige formål. I tillegg blir bankens egenkapitalbeviseiere belastet direkte med formueskatt for sin personlige beholdning av eierandeler i sparebanken de har investert i. Bør det egentlig være slik, eller finnes det andre måter å innrette skattesystemet på for å unngå at sparebankenes eiere blir behandlet annerledes enn de som stiller kapital til rådighet for de store forretningsbankene?
I Norge har debatten om formueskatten tatt form av en klassisk skyttergravskrig mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Diskusjonen har vært temmelig unyansert, og heller ikke synliggjort at også sparebankene rammes av skatt på formue. Vi forventer ikke at regjeringen snur i sitt forslag til økt skatt for upersonlige skatteytere i denne omgang, men ber om eventuelle ytterligere oppjustering av skattesatsen unngås gjennom resten av stortingsperioden. Som for næringslivet forøvrig, er også de norske sparebankene avhengig av langsiktige rammebetingelser for å kunne utvikle seg videre.
Dette innlegget stod første gang på trykk i Finansavisen 20.mai 2022.
