Hensynet til forbrukerne er et sentralt tema i finansmarkedsreguleringen og i årets melding, spesielt med blikk på forbrukslånsmarkedet. Det er viktig at man finner riktig balanse mellom for stor gjeldsvekst og viktigheten av å få lån.
Årets finansmarkedsmelding tar for seg et viktig dilemma: På den ene siden husholdningenes sårbarhet ved for stor gjeldsvekst, og på den andre siden viktigheten av å få lån. Det er viktig at man finner riktig balanse mellom de to hensynene. Formålet må derfor være at forbrukerne ikke får mer lån enn de greier å håndtere.
Det har i mange år vært stort fokus på å begrense veksten i spesielt forbrukslånsmarkedet. De tiltakene som er iverksatt fra 2017 og fremover, ser nå ut til å virke etter sin hensikt, jf også SIFOs rapport som nevnes i meldingen. Det er spesielt innføringen av forbrukslånsforskriften (nå en del av utlånsforskriften) i kombinasjon med innføringen av gjeldsregistrene som har ført til dette. Alle tall tyder nettopp på at færre får lån som de ikke greier å betale nå etter at disse regelverkene ble innført. De lånene som fremdeles misligholdes, er stort sett lån fra før disse regelverkene.
Finans Norges holdning er at når det ser ut som om formålet oppfylles ved disse regelverkene, er det ikke grunn til å iverksette nye tiltak i form av lovgivning. Forslag om å forby tilleggsytelser og å innføre rentetak bør derfor ikke utredes eller innføres nå. Det er allerede svært mye lovgivning som bankene/finansforetakene må forholde seg til, og tilsvarende like mye regelverk for tilsynsmyndighetene å føre tilsyn med. Finans Norges innspill er derfor at ressursene i bankene og tilsynene bør fokuseres rundt etterlevelse av de lovkravene som allerede finnes, og som ser ut til å fylle formålet på en god måte.
Finans Norge har lenge tatt til orde for, og støtter derfor, utvidelse av gjeldsregistrene til å omfatte all gjeld. Slik vi har forstått det, er det forholdsvis uproblematisk å utvide registrene til også å omfatte pantesikret gjeld, gjennom en utvidelse av forskriftene til gjeldsinformasjonsloven. Dersom ytterligere utvidelser - og forbedringer som finansnæringen har spilt inn til departementet – krever endinger i gjeldsinformasjonsloven, bør Stortinget etterspørre et snarlig forslag til lovendring.
Som nevnt er det viktig å finne balansen mellom tilgangen til nødvendige lån, og det å ikke få tilgang til for mye lån. Finans Norge antar at forbrukernes lånebehov ikke nødvendigvis forsvinner proporsjonalt med innstramminger i utlånsforskriftene. Det er derfor behov for å følge med på hvordan forbrukerne håndterer disse innstrammingene. Man kan tenke seg at det utvikles et grått lånemarked dersom bankene ikke yter etterspurte lån. Det har også vært nærliggende å tenke at forbrukslån også ville kunne tilbys via folkefinansieringsplattformer. For det tilfellet at det etableres nye aktører som yter lån til forbrukere utenfor det etablerte banksystemet, er Finans Norges holdning at disse må underlegges de samme forbrukervernregler som de tradisjonelle utlånsvirksomhetene.
