1. juli trer den nye åpenhetsloven i kraft. Det har i forbindelse med den nye loven blitt stilt spørsmål ved hvorvidt sparebankstiftelser er omfattet av loven. En ny juridisk betenkning fastslår at sparebankstiftelsene normalt ikke oppfyller lovens vilkår, og dermed som utgangspunkt ikke er underlagt kravene i åpenhetsloven.
Den norske sparebanksektoren består av 92 sparebanker og 37 sparebankstiftelser. I takt med de pågående omdanningene blant sparebankene, forventes det en ytterligere vekst i antall sparebankstiftelser i årene som kommer. Stiftelsene har grovt sett tre formål:
Sparebankstiftelsene driver ingen selvstendig omsetning av varer eller tjenester, men får sine inntekter fra utbytte på egenkapitalbevisene de eier i sparebanken de er knyttet til. I tillegg opptjener sparebankstiftelsene finansinntekter gjennom forvaltningen av de frie midlene stiftelsene har til rådighet. Sjelden eller aldri har sparebankstiftelsene andre inntekter.
Senere i år trer den nye åpenhetsloven i kraft. Lovens formål er å virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester. Dette er et viktig formål som en samlet sparebanksektor er opptatt av å stille seg bak.
Store deler av sektoren har allerede etablert omfattende prosesser som har til formål å bidra til at egen virksomhet fremstår som mest mulig bærekraftig, og rapporterer allerede nå på viktige forhold som gjør at omverdenen får innsyn i banken og stiftelsens arbeid på området. Sparebankene vil også være omfattet av åpenhetsloven når den trer i kraft. Samtidig har det vært stilt spørsmål ved om sparebankstiftelsene er omfattet av loven eller ikke.
Gjennom en ny juridisk betenkning som er utarbeidet av advokatfirmaet Selmer på oppdrag for Sparebankforeningen, konkluderes det med at sparebankstiftelsene normalt ikke vil oppfylle vilkårene for å være omfattet av loven, og at sparebankstiftelsene som utgangspunkt derfor ikke er underlagt kravene i åpenhetsloven. Det vises til lovens paragraf 2 der lovens virkeområde defineres til å være større virksomheter som er hjemmehørende i Norge, og som tilbyr varer og tjenester i eller utenfor Norge. Om dette skriver Selmer:
«Sparebankstiftelsene er hjemmehørende i Norge og regnskapspliktige etter regnskapsloven, og oppfyller vilkåret om geografisk virkeområde. Sparebankstiftelsene tilbyr imidlertid normalt ikke "varer og tjenester", jf. § 2, og oppfyller neppe heller vilkårene for "større virksomheter", jf. åpenhetsloven § 3, jf. § 2.
Sparebankstiftelsene vil som utgangspunkt ikke ha en "salgsinntekt" som overstiger MNOK 70 og ha over 50 ansatte, som er alternative vilkår for å oppfylle kriteriet om "større virksomhet" i åpenhetsloven § 2, jf. § 3.
Vurderingen vil kunne stille seg annerledes dersom stiftelsenes aktiviteter omfatter eget salg av varer eller tjenester, eller om den aktuelle stiftelse har et eierskap som innebærer at den må anses som morselskap til selskap som oppfyller vilkårene, typisk banker som oppfyller terskelverdiene».
Sparebankforeningen har delt den juridiske betenkningen med medlemmene som representerer sparebankstiftelser. I tillegg vil foreningen også orientere relevante deler av myndighetsapparatet om konklusjonen som fremgår av utredningsarbeidet advokatfirmaet Selmer har bistått med. Like fullt oppfordrer Sparebankforeningen alle sine medlemmer som representerer sparebankstiftelser til å følge intensjonen i loven så langt det passer med egen virksomhet.
Ta gjerne kontakt med Sparebankforeningen ved spørsmål eller behov for mer informasjon om den nye åpenhetsloven og spørsmålet om hvorvidt sparebankstiftelser er omfattet av loven eller ikke.
