Dette er en kommentar fra Gry Nergård, forbrukerpolitisk direktør i Finans Norge. Foto: Kilian Munch
Alle digitale piler har pekt opp og frem for meg – helt siden vi hadde tilbud om EDB valgfag på videregående. Ikke at jeg var i nærheten å vite hva EDB skulle være godt for, før jeg kjøpte min egen Commodoremaskin i 1990.
Men at potensialet egentlig strakk seg svært langt ut over tekstbehandling og kabal, det skjønte jeg ikke fullt ut før jeg var på en stor tredagers konferanse i Paris i 1997 som hadde det megetsigende navnet «Internet». Her skulle det altså være mulig å finne all mulig informasjon på nett, studere på nett, handle på nett, se film på nett… Du skulle kunne leve et helt liv på nett!
Noen liker å si at dagens unge er nettopp «digitalt innfødte». De er vant til at alt kan ordnes digitalt. Og vi andre, som gjennom jobb har lært oss å håndtere digitale løsninger så godt at vi har stor glede av det også privat, må sies å være gode «digitale innflyttere». Men vi har fremdeles noen «digitale uteliggere», noen som ikke bruker digitale løsninger, eller som har store utfordringer med det.
Når strategiene skal legges og talene skrives, forutsettes det at alle skal bli, er og skal fortsette å forbli digitale. Spesielt er det en stor optimisme og tro på at vi som nå er mellom 50 og 60 år, vil forbli digitale til vi dør. Når vi først har blitt digitale, går det ikke over, liksom.
Jeg kan bare avkrefte dette med en gang: Jeg er ikke en veldig god digital innbygger når pc eller nettverk slår seg vrang på hjemmekontor. Hvis jeg ikke hadde hatt profesjonell brukerstøtte bare en telefonsamtale unna, hadde min digitale verden på et blunk vært historie.
Tanken er at det er som å sykle: Har du først lært det, kan du det. Men på et tidspunkt slutter du å sykle fordi synet, balansen eller den fysiske formen forhindrer deg fra det. Sånn er det også med den digitale kompetansen.
Når jeg blir pensjonist, har jeg ikke lenger brukerstøtte. Jeg kommer ikke til å være like mye på digitale flater som jeg er i dag gjennom jobb. Jeg er allerede ganske glemsk, og på et tidspunkt blir dårlig hukommelse kanskje også en del av en sykdom.
Jo mer hjelp jeg trenger fra andre, jo mer jeg glemmer, jo saktere jeg går sammenlignet med resten av verden, jo vanskeligere blir den digitale hverdagen min og jo mer kan jeg bli utsatt for digitale misbruk og angrep.
Mitt spørsmål er da: Hvem har ansvar for å avdigitalisiere meg? Og når? Hvem har ansvaret for å ta fra meg mitt digitale førerkort, før jeg skader meg selv og andre? Og hvordan skal jeg likevel kunne takle den digitale hverdagen? Hvem skal hjelpe meg?
Det håper jeg vil være tema i den nye regjeringens digitale strategi.
