Dette er en kommentar fra Gry Nergård, forbrukerpolitisk direktør i Finans Norge. Foto: Kilian Munch
«Brumm satte seg på en stor sten og prøvde å finne ut hva Tussi mente. Det lød som en gåte, og han hadde aldri vært særlig flink til å gjette gåter, for han var jo en bjørn med bare liten forstand». Vi kan vel alle føle oss som Brumm noen ganger, særlig i møte med ny teknologi. Jeg gjør i alle fall det. Og det blir ikke lettere med årene.
Jeg greier å sette på TV hjemme hos meg selv, men det er jammen ikke sikkert jeg greier å få naboens til å virke. Jeg fikk ny mobiltelefon til jul, og den lever på mange måter fremdeles sitt eget liv, uten at jeg skjønner hvordan jeg skal oppdra den.
Alminnelig PC-bruk går forholdsvis greit, og hverdagen med møter på Teams går overraskende bra. Likevel er jeg glad jeg har IT-support gjennom jobb. Jeg hadde nok ikke klart meg så godt uten hjelp!
Banken har også blitt digital for de aller fleste av oss. Med det har mye blitt enklere: Banken er åpen hele døgnet, regningene betales med et tastetrykk, låneprosesser kan gjennomføres heldigitalt, det er enkelt å følge utviklingen på konto og så videre.
Men for noen har bankhverdagen blitt vanskeligere med digitalisering. Finans Norge fikk brev fra Eldreombudet som minnet oss om nettopp det. Og det er ikke det at vi snakker om «bjørner med liten forstand». Problemet er heller «liten kjennskap til internett» og «lav digital kompetanse».
Ombudet refererer til tall fra SIFO som viser at 120 000 eldre (definert som personer over 60 år) ikke har tilgang til internett av en eller annen grunn. Da har de heller ikke tilgang til digitale banktjenester. Videre refererer ombudet til tall fra Kompetanse Norge som viser at 600 000 personer over 16 år er ikke-digitale. Da begynner vi å snakke om ganske mange som trolig ikke drar nytte av fordelene med et digitalt bankvesen.
Mange eldre har utfordringer med selvfølgeligheter som praktisk bruk av betalingstjenester. Ombudet peker på at det er krevende og dyrt å benytte eksempelvis manuelle tjenester slik som brevgiro. Flere brukersteder tar ikke imot kontanter, og ombudet løfter spesielt fram legekontor og buss som eksempel. Dette skaper utfordringer og usikkerhet i hverdagen for mange eldre.
Bank- og betalingstjenester hører med til de livsområdene de fleste av oss vil anse som helt nødvendige, på linje med elektrisitet og telefon. Så derfor er det helt legitimt når Eldreombudet spør: Hvordan kan ikke-digitale eldre benytte banktjenester på en best mulig måte? Hvilket ansvar har bankene for å sørge for at eldre kunder er i stand til å utføre digitalbanktjenester? Hvilket generelt opplæringsansvar tar bankene for eldre kunder når det gjelder den digitale utviklingen?
Mye godt opplæringsarbeid blir gjort rundt om i landet for eldre kunder i regi av lokalbankene. Men for en samlet finansnæring er det kanskje grunn til å stille seg selv et enda mer overordnet spørsmål: Hvordan ivaretar vi eldre – og andre ikke-digitale - kunder? Når såpass mange opplever et digitalt utenforskap, står de også i fare for å havne i et finansielt utenforskap. Hvilket ansvar har næringen for finansiell inkludering? Kjør debatt!
