Dette er en kommentar fra Ellen Bramness Arvidsson, internasjonal direktør i Finans Norge. Foto: CF-Wesenberg
Det er fascinerende å se hvor overrasket britene er over at de nå får det akkurat som de ville. Når brexit er i ferd med å bli virkelighet, er de kanskje overrasket over hva de ville.
Virkeligheten forandrer seg sakte, men sikkert både for britene og for de europeiske samarbeidspartnerne. Noen, som musikere og fiskere, virker som de tror at forandringen er en lapsus, en feil i arbeidet, som kommer til å rette seg etter hvert. Andre, som finansnæringen, vet at forandringene er her for å bli, at det er denne forandrede virkeligheten som er brexit.
Tidligere statsminister i Storbritannia, Theresa May, hadde opprinnelig høyere ambisjoner når det gjaldt finansielle tjenester.
Sikker på det europeiske finansielle systemets avhengighet av London mente hun at det lå i begge parters interesse å etablere et system for gjensidig anerkjennelse av regulering og tilsyn i finans, et system som skulle gi gjensidig tilgang til hverandres markeder.
Utkastet til avtale som fulgte inneholdt et system som skulle baseres på felles regulatoriske resultat over tid og etablere en mekanisme som håndterer når det ikke kan oppnås. Det ble også skissert et institusjonalisert samarbeid som skulle sikre forutsigbarhet for næringen.
Plutselig kunne man høre uttrykket «have the cake and eat it» i hver eneste samtale om Brexit i Brussel. EU leste ønsket om gjensidig anerkjennelse som at Storbritannia ønsket å beholde markedsadgang og inntjeningsmulighetene, slippe reguleringsforpliktelsene og dessuten flytte prøvingen av rettighetene bort fra EU-domstolen.
Vi husker alle hva som skjedde etter dette. May fikk ikke støtte for sin avtale i underhuset, regjeringen hennes gikk i oppløsning, hun trakk seg, og Boris Johnson overtok som statsminister i juli 2019. Han gikk deretter til valg på «Brexit means Brexit» og en hard linje mot Brussel. I dette lå en anerkjennelse av at brexit betyr å forlate det indre markedet. Han fikk bred støtte for dette gjennom egen majoritet i parlamentet. Han fikk med andre ord bred støtte for å sette i gang den virkelighetsforandringen som nå utspiller seg.
Det har tatt nesten fem år å virkeliggjøre brexit. Det har vært en kamp for å få avtalen på plass. Intense forhandlinger under vanskelige forhold har tært på tiltroen mellom forhandlingspartene. Spesielt har det siste året vært utfordrende, med en blanding av covid-19 og tiltagende frustrasjon på begge sider av forhandlingsbordet. Det toppet seg da den britiske regjeringen la fram et lovforslag til eget parlament om det britiske indre markedet, et lovforslag som sto i direkte konflikt med skilsmisseavtalen med EU, og dermed med internasjonal rett.
Det er nok bare de som har sittet i forhandlingsrommene som egentlig kan vite hvordan samtaleklimaet er. Men det er tydelig at de som har deltatt er slitne og lei av manglende konstruktivitet på den andre siden av forhandlingsbordet. Arbeidet framover vil innebære nye konstellasjoner, men med mange av de samme menneskene rundt bordet.
For finansnæringen kan det være et problem. I avtalen forplikter partene seg til ikke-diskriminering når det gjelder retten til å etablere seg i hverandres markeder. Man forplikter seg også til å sikre at internasjonale standarder gjennomføres i partenes markeder. Finansielle tjenester omfattes ikke av bestevilkårsprinsippet med tanke på en fremtidig handelsavtale om tjenester, og er heller ikke del av generelle klausuler om revisjoner av avtalen framover. Det er imidlertid avtalt at partene skal framforhandle en intensjonsavtale før utgangen av mars. Etter hvert som de konkrete virkningene har vist seg i finansmarkedene har håpet økt om hva en slik intensjonsavtale kan korrigere.
I diskusjoner med de to sidene står det imidlertid klart at for denne avtalen er veien målet. I EU-lovgivningen åpnes det for vurdering av ekvivalens – som gir markedsadgang når det gjelder ca. 40 tjenester. Det er i realiteten et svært begrenset mulighetsrom, der f.eks. tjenesteyting til forbruker ikke er mulig, hverken på bank- eller forsikringsområdet. Enn så lenge har EU gitt temporær ekvivalens for to tjenester: sentrale clearingmotparter for derivat og når det gjelder sentrale verdipapirregistre. For at partene skal kunne komme videre med vurdering av de 40 områdene, må man gjenopprette gjensidig tillit og et godt samarbeidsklima. Det er målet med intensjonsavtalen – å etablere forutsetninger for å kunne samarbeide.
Siden britene har EU-regulering i utgangspunktet, burde det være en enkel sak for EU å bedømme dem som ekvivalente. Politiske signaler i London er imidlertid at Storbritannia vil legge til rette for utviklingen av en sterk, innovativ og konkurransekraftig finansindustri. Hva det kommer til å innebære for utviklingen av finansreguleringen er ikke kjent, men Brussel ser en risiko for at regulering og tilsyn blir mer ulikt over tid. EU-kommisjonen er derfor tydelige når de vil beholde retten til unilateral tilbaketrekking av ekvivalensbedømminger.
I november 2020 kunngjorde det britiske finansdepartementet at de kom til å vurdere EØS-landene som ekvivalente på en rekke områder. Sett fra EU-kommisjonens side er det en hake ved dette. Britene vurderer EØS-statene – ikke EU – som ekvivalente, og dermed blir også dette en kilde til vanskeligheter når man skal sette seg ned å finne tiltro og godt samarbeid.
Det kommer nok til å gå bra til slutt. Det pleier å gjøre det. EU-maskinen viser gang på gang at avtaler og løsninger kommer når det ser som mørkest ut – også denne handelsavtalen mellom EU og Storbritannia er eksempel på det. Som naboer i et Europa med store utfordringer framfor seg kommer nok partene til å finne en pragmatisk vei framover. Men det er lett å forstå at frustrasjonsnivået øker når Storbritannia ikke engang vil gi EUs representasjon til London fulle diplomatiske rettigheter.
